NORGE I KRIG: Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate i 1940. Foto: SCANPIX
NORGE I KRIG: Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate i 1940. Foto: SCANPIXVis mer

Alt var farlig under krigen

Bokhøsten 2008 har vært sterkt preget av den andre verdenskrig. Hva er det med disse 60-70 år gamle hendelsene som stadig fascinerer oss så sterkt?

Er det ikke gitt ut nok bøker om andre verdenskrig?»

Spørsmålet stilles av Ottar Samuelsen, forfatter av og redaktør for boka «Det var her det skjedde — Oslo under andre verdenskrig — sett i dag», nærmest en lokalhistorisk byvandring i krigshendelser fra hovedstaden.

Han forsøker selv å gi et svar: «Etter min mening vil det aldri bli gitt ut nok bøker om andre verdenskrig, men det bør settes noen krav til nye bøker om temaet. Enten bør de bringe ny informasjon, sette kjent kunnskap inn i en ny sammenheng, eller hente frem informasjon som er i ferd med å gå i glemmeboken.»

Mange synes å være enig med Samuelsen i at det aldri vil bli utgitt nok bøker om krigen. Forfattere av alle slag utvider hvert eneste år krigslitteraturen med flere hyllemeter. Alle fra vanlige mennesker til universitetsprofessorer har stadig nye versjoner å bidra med. At disse manuskriptene i ett kjør også blir utgitt i bokform, tyder på at det også fins et enormt marked for disse bøkene. Hva skyldes denne umettelige trangen til å lese om disse tragiske og dramatiske hendelsene — igjen og igjen?

KRIGSLITTERATUREN er like omfattende som tilværelsen selv. En tilbakevendende sjanger er portrettene av krigens hovedaktører; politikerne. Statsledere, deres nære medarbeidere og de store offiserene. Et av høstens storverk er den norske oversettelsen av Ian Kershaws bok «Hitler — Overmot og nederlag», en lekablokk av et forskningsverk. Kershaws bok er enda lengre og tettere enn årets store biografi på det norske markedet, Olav Njølstads «Jens Christian Hauge — fullt og helt», som over nesten 200 sider skildrer Hauges rolle som sjef for den militære motstandsbevegelsen Milorg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beretningen om krigens store slag er likeledes en egen sjanger. Best kjent de siste åra er Antony Beevors bøker om Stalingrad og Berlin, men vi har også fått tjukke avhandlinger om en rekke andre mer eller mindre avgjørende enkeltslag. I høst kom på norsk Max Hastings? «Armageddon: Kampen om Tyskland 1944—45», en omfattende skildring av alle trefningene som endte med Berlins undergang. Også skip som blir senket er populært stoff. Årets representant for sjangeren er «Dramaet i Jøssingfjorden — Altmark-affæren februar 1940» av Jostein Berglyd.

STALINGRAD blir i boka «Blodig snø» skildret av Günther K. Koschorrek, en soldat som var tysk maskingeværskytter. I tillegg er østfrontenden blodige kulissen i tre særdeles kvalitetsrike romaner på norsk i høst, Jonathan Littells «De velvillige», Vail Bykaws «Sitnikaw» og krigsreporteren Vassilij Grossmann «Liv og skjebne». I Norge er romaner som Gaute Heivolls «Himmelarkivet», Jan Roar Leikvolls «Eit vintereventyr» og Rune Timberlids «Operasjon Siskin» eksempler på romaner med krigen som motiv.

DE TYSKE KONSENTRASJONSLEIRENE er tidligere beskrevet i omfattende verk, dessuten har vi fått portretter av offiserene som bygde dem, fangevokterne, gassfabrikantene. Men først og fremst av ofrene. Hélène Berrs «Dagbok 1942—1944» er skrevet av en ung jødisk student i Paris, som ble drept i Bergen-Belsen. Hennes memoarer ble en sensasjon i Frankrike da de ble utgitt i januar i år og kom i norsk oversettelse i høst.

De norske jødenes skjebne har vært gjenstand for både romaner og sakprosa. Espen Søbyes «Kathe, alltid vært i Norge» startet en debatt om norske lensmenns rolle i deportasjonen av norske jøder, et tema som i høst følges opp i Kjell Staal Eggens «Skammen». Det er neppe uttømt.

Ellers virker det som om ingen historie er for stor eller for liten til å havne mellom to permer. Hvert å skriver nye nordmenn fortellinger om hvordan det var å leve under okkupasjonen. Landsdel for landsdel, bygd for bygd, menneske for menneske. En av årets utgivelser er en typisk representant for sjangeren. Om Arnfinn Wiksaas? bok «Det hendte under krigen — en familiefortelling» skriver forlaget: «Fortellingen skildrer hvordan forfatteren opplevde krigen som gutt, og bygger på dagbøker og notater fra forfatterens familie og forteller om små og store hendelser.»

I blant hever slike personlige historier seg over gjennomsnittet. Edvard Hoem har nådd det største publikumet i sin karriere med boka «Mors og fars historie», og i år har Bjørn Westli imponert med «Fars krig», en dokumentarisk beretning om hvordan forfatteren etterforsker den ubehagelige bakgrunnen til faren - som var soldat i den tyske hæren på østfronten.

DET HAR NEPPE hemmet bokmarkedet at krigen er blitt levendegjort i stadig nye filmversjoner. DVD-markedet oversvømmes av krigsfilmer, og TV-serier som «Krigens vinder» og «Holocaust» har fått en ny vår på DVD. I Norden har den danske storfilmen «Flammen og sitronen» vært en kinohit, og det er vel lenge siden en norsk film har fått mer omtale i media enn «Max Manus», med TV-portretter, heftige debatter og utallige spaltemetre i aviser over hele nasjonen.

Forlagene har hengt seg på med en bok om selve filmen og en ny utgave av Max Manus? selvbiografi «Mitt liv». Gunnar «Kjakan» Sønsteby er knyttet til hele tre bøker, en nyutgave av klassikeren «Rapport fra Nr. 24», boka «Bak rapportene» og portrettet «Gunnar ?Kjakan? Sønsteby» av Finn Robert Jensen. Den som vil lese mer om de interne stridighetene mellom forskjellige motstandsgrupper - et tema som ikke hører til i filmen — kan lese om dette ikke bare i boka om Jens Christian Hauge, men også i Vetla Vetlesens «Kommunist og sabotør — Helge Hansens krig».

HVA ER ÅRSAKEN til denne umettelige fascinasjonen for krigen? For nordmenns vedkommende, er okkupasjonen fortellingen om en unik, nasjonal begivenhet. Norge i krig på hjemlig grunn! Okkupasjon, diktatur, hemmelig politi, angiveri, mistenksomhet, valg mellom underkastelse, samarbeid og motstand. Enhver «fiendtlig» handling kunne innebære en risiko, i verste fall døden. Under slike omstendigheter blir livet satt på spissen, hvert menneske lever mer intenst, får et drama føyd til sin skjebne som aldri glemmes. Under slike omstendigheter oppstår utallige eksempler på det vi i litteraturen kjenner som «den gode fortelling». Som det blir uttrykt i boka om Jens Christian Hauge: «Hva kunne freden by på, som tålte sammenligning med dette?»

Stadig rulles nyheter ut av krigshistorien. Forfattere som Antony Beevor og Simon Sebag Montefiore er ikke bare strålende fortellere; de klarte å saumfare de russiske arkivene i den kaotiske perioden fra murens fall fram til russiske myndigheter begynte å ane uro og ble mer restriktive. Nye kilder, nytt perspektiv.

Kanskje er det også et viktig moment at det er så lett å ta stilling til den andre verdenskrig. Det har ikke manglet på kriger i åra som har fulgt. Men hvem skal man holde med? Når det gjelder andre verdenskrig, er de færreste i tvil. Verken før eller siden har godt og ondt vært lettere å skille. Krigslitteraturen bekrefter med andre ord leserens egen opplevelse av å ha en «riktig moral». På den andre siden: De som stiller spørsmålstegn ved dette selvsagte skillet, vil alltid vekke oppmerksomhet. Få begivenheter i «krigsåret» 2008 har vakt større oppmerksomhet enn invitasjonen av historikeren David Irving til Lillehammer.

SELV OM HVER stein er snudd og hver skudd registrert, fins mysterier. Man kan forklare hvorfor russerne vant ved Stalingrad. Eller hvordan Kjakan klarte å sprenge en bygning i Akersgata. Men fortsatt er det vanskelig å begripe det ubegripelig; den irrasjonelle logikken som fikk Adolf Hitler til å beordre likvidasjonen av seks millioner jøder. Og hvordan hans offiserer fulgte opp med å bygge effektive dødsfabrikker. Folk som til daglig levde et borgelig familieliv med kone og barn. Jens Bjørneboe skildret dette syndromet allerede i sin første roman, «Før hanen galer». Han kalte det for «det ondes problem» — som i all sin ufattbarhet ruver under det aller meste av det som skrives om den andre verdenskrig. Hvordan var dette menneskelig mulig? Et spørsmål som ennå ikke fått noe svar.

Fredrik Wandrup er litteraturansvarlig i Dagbladet