LILLEPUTT B: 1968 var et tungt år for mange blant annet med sisteplass i det lokale skirennet, men gutten i rødt fikk da utmerkelsen "Beste forsvarsspiller, lilleputt B" for EIF. Bildet viser laget før en viktig kamp mot Årvoll. Foto: Johan Granly.
LILLEPUTT B: 1968 var et tungt år for mange blant annet med sisteplass i det lokale skirennet, men gutten i rødt fikk da utmerkelsen "Beste forsvarsspiller, lilleputt B" for EIF. Bildet viser laget før en viktig kamp mot Årvoll. Foto: Johan Granly.Vis mer

Alt var ikke mye bedre før, jeg kom på sisteplass før i tida og Gud var like dum da som nå

Ei beinhardt oppgjør med 1968 og det med et startnummer på brystet også.

Meninger

1968-generasjonen: Eidsvoll-rennet 68 glemmes ikke. Rennet ble arrangert i skogen, og på de store jordene, til ekteparet Erik og Kari Tærud, sistnevnte også pianolærer der mange gutter med vannkjemmet hår, og pent kledde jenter, lært seg å spille. Eidsvoll-rennet var mitt først og siste skirenn med startnummer på brystet, hvis vi da ser bort ifra de obligatoriske skoleskirennene der det også ble en plass nederst på A4-arket som frøken lest opp. Jeg tenker noen ganger på disse rennene, og hva det eventuelt gjorde med meg som menneske, ja intet mindre.

Renndagen var nemlig fin. Broren min var god på ski. Faren min hadde også kokt sammen en egen skivoks. Det var Bonna-ski i tre, tunge, arvegods. Det var pølser og buljong, mye folk og sikkert god stemning. Fatter filmet med Super 8 og på denne tida måtte alle gå på ski, alle måtte være med i renn også. Men, som ganske tjukk var det strekkbuksekrise samtidig visste jeg også at skiteknikken var svak og grudde meg derfor til å den første lange utforbakken med to svinger. Og, jeg datt da også i den første utforbakken. Brukte lang tid på å komme meg opp og ut i løypa igjen fordi snøen var djup.

Forsøkte deretter å dra på litt, men mistet skia flere ganger og var sjanseløs de siste 100 sjarmørmeterne. Tårene presset på. Sint. Ble filmet. Om kvelden premieutdeling og dit måtte vi, ifølge de voksne, men jeg nektet å bli med ut av bilen. Ble sittende på gulvet i baksetet i den grønne Ford Taunusen, mens det over et sprakete høyttaleranlegg ble annonsert «Og, sisteplassen går til Tom-Åge Stalsberg». Forsøkte å holde meg for ørene, men måtte lytte litt også. Hørte jeg noen som lo? Faren min hentet premien som var et fingerbøl av en pokal. Deretter hjem til kolonialforretningen og opp på rommet, under dyna.

Pokalen på hylla. Der sto den i hele oppveksten, dønn alene, nei, feil. Samme høst «Beste forsvarsspiller, lilleputt-B». Snakk om det året som formet et menneske, og da er det ikke skolegudstjenesten før jul nevnt. Noen som sier at alt var langt bedre før? Amen.