Alta - 25 år etter

I dag er det 25 år siden den største politistyrken siden krigen ble satt inn for å fjerne de 800 aksjonistene i Stilla.

ALTA FORANDRET miljø-Norge og styrket naturvernet og miljøbevegelsen mer enn de fleste er klar over. Det er en trøst når Alta-konflikten skal oppsummeres - 25 år etter at store politistyrker ble satt inn for å gjennomføre utbyggingsvedtaket. For samene fikk Alta-saken historisk betydning. Det har den tidligere sametingspresidenten Ole Henrik Magga uttalt ved flere anledninger. Gjennom sultestreikene og i kampen for øvrig gjorde samene en gedigen innsats for å redde Alta-vassdraget. Stortinget vedtok 30. november 1978 utbygging i Alta. Da hadde det allerede i flere år vært en hard dragkamp om elva. Selv om det var klart at saken ikke var forsvarlig behandlet, hadde miljøvernminister Gro Harlem Brundtland gitt etter for presset fra utbyggerne og godtatt en redusert utbygging av Alta-vassdraget.Hun vant kampen om Hardangervidda, men tapte kampen om Orkla og Alta. Bare hun selv kan svare på om hun ofret Alta i en hestehandel, eller om hun ble tvunget i kne av Norges vassdrags- og energiverk og daværende olje- og energiminister Bjartmar Gjerde.

NORGES Naturvernforbund gjorde sammen med Folkeaksjonen i Alta en stor innsats for å hindre utbyggingsvedtaket i Stortinget - forgjeves. Det var et bittert nederlag, men det skulle snart vise seg at siste ord ikke var sagt. I januar 1979 ble det på folkemøte i Alta gitt beskjed til regjeringen og Stortinget om at «Vi vil om nødvendig gjøre som folk andre steder i landet når folkeflertallet blir forsøkt kneblet. Vi vil ta i bruk ulike former for sivil ulydighet».Sommeren 1979 ble det arrangert leir i Detsika med 6500 deltakere og en enorm mobilisering, og man stanset anleggsarbeidene både i juli og høsten 1979.Norges Naturvernforbund besluttet i juni 1979 å gå til rettssak mot staten for å få kjent utbyggingsvedtaket ugyldig. Daværende høyesterettsadvokat Ketil Lund førte saken. For Naturvernforbundet var det naturlig med en slik oppfølging. Det skulle da også vise seg at rettssaken bidro til at det kom fram mange nye fakta som skapte oppmerksomhet i media. Staten forsøkte helt opp til Høyesterett å få avvist saken, men det ble slått fast at Naturvernforbundet hadde rett til å reise søksmål i slike saker. Det var en svært viktig prinsipiell avklaring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER HVERT ble det mer og mer klart at utbyggingsvedtaket i Stortinget bygget på mangelfulle utredninger om konsekvensene for naturverdiene. Men politikerne valgte å se bort fra nye utredninger som ble lagt fram.Så sent som sommeren 1981 ble det gjort oppsiktsvekkende botaniske funn i damområdet i Sautso. Men Gro Harlem Brundtland som nå var blitt statsminister, vendte det døve øret til. Nå var det prestisje som rådde, og da er det en mager trøst at Gro få år senere innså at Alta-utbyggingen ikke skulle vært gjennomført.Det er også en viktig lærdom av Alta at det er avgjørende å komme fram med argumentene før det har gitt for mye prestisje i en utbyggingssak. Da myndighetene bestemte seg for å slå ned motstanden, ble det i tillegg til massiv politimakt også satset på å mistenkeliggjøre og kriminalisere motstanderne.

SAMFUNNSTOPPER rykket ut og hevdet at aksjonene var en trussel mot demokratiet, og bøtenivået ble meget høyt. Høsten 1981 valgte man i tillegg å ta fram den gamle klasseparagrafen 222 i straffeloven, som hadde vært flittig brukt i mellomkrigsåra mot arbeiderbevegelsen, for å kunne varetektsfengsle aksjonistene. Det hele kulminerte med bruk av oppviglerparagrafen mot fire av lederne: Alfred Nilsen, Tore Bongo, Svein Suhr og Per Flatberg. De var de første til å bli dømt etter denne paragrafen etter at Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl ble dømt for oppvigleri i mellomkrigsårene. Folkeaksjonen greide å gjennomføre de mange aksjonene mot utbyggingen ut fra prinsippet om ikkevold. Det var kanskje den største seier for ledelsen. Det vakte også respekt blant mange av de politifolk som deltok. At Folkeaksjonen hele tiden ble ledet av folk fra lokalsamfunnet, betydde mye. Likedan ble det lagt merke til at så mange kunstnere og andre kulturarbeidere engasjerte seg sterkt.Likevel var naturligvis Alta-saken en stor belastning for mange av dem som ledet og deltok i aksjonene. Belastningen var ikke mindre for myndighetene. De måtte bruke maktmidler som det norske samfunnet ikke hadde opplevd etter krigen, og som også førte til betydelig internasjonal oppmerksomhet. Den viktigste lærdommen for både miljøbevegelsen og myndighetene var at man måtte unngå nye konflikter av slikt omfang. Det hadde kostet for mye. Slagordet «Aldri mer Alta» skulle bli mye brukt i åra framover.

GJENNOM EN samla plan for vassdrag i 1986 og verneplanene som fulgte fram til 2004, unngikk man de store konfliktene, og mange av våre mest verneverdige vassdrag ble reddet fra utbygging.Det går en klar linje fra Alta til Stoltenbergs nyttårstale i 2001, der han varslet vern av vassdrag i Saltfjellet/Svartisen og slo fast at tiden for nye vannkraftutbygginger i Norge er forbi, og videre til beslutningen til de rødgrønne om vern av Vefsna sist høst.Dersom også flere andre vassdrag blir vernet sammen med Vefsna, slik det varsles i regjeringserklæringen, vil vi få en verdig avslutning på vassdragsepoken i norsk kraftutbygging. Det vil være en fin markering av 25-årsjubileet for Alta.

DET BETYR ikke at utfordringene er borte. Fortsatt er det stadig mer kraft som skal løse den såkalte kraftkrisa. Hvor er det blitt av satsingen på energifrigjøring og fornybar varme som kan frigjøre store mengder kraft? Det planlegges nå til sammen 9 gasskraftverk og det skal bygges en rekke småkraftverk som kan føre med seg omfattende negative konsekvenser for natur og miljø. Det er et sterkt behov for en planlagt utbygging både av småkraftverk og vindkraft som gjør at disse ikke kommer i konflikt med viktige naturverdier. Gasskraft har i tillegg et stort globalt alvor i seg gjennom faren for klimaendringer. La oss håpe myndighetene innser at energiforbruket ikke kan fortsette å vokse i det uendelige. Det er ikke mulig å bygge seg ut av en kraftkrise uten at det får alvorlige miljøkonsekvenser. Under Altastriden sa Arvid Johansson, som var energiminister en periode, at utbyggingen dreide seg om hvorvidt Finnmarks befolkning skulle ha lys i sine hjem eller ikke. Vi bør ha kommet lenger 25 år etter Alta enn at ny produksjon er det evige svaret.