Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alternativ medisin og skadevirkninger

Etter vedholdende press fra visse politiske partier med Thorbjørn Jagland i spissen, henvendte Sosial- og helsedepartementet (SHD) seg i oktober 1996 til Norges forskningsråd med ønske om å få en oversikt over og vurdering av kvaliteten av publiserte studier innen ulike alternative behandlingsformer med dokumentasjon av terapeutisk effekt og mulige bivirkninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SHD viste særlig interesse for de terapiformer som for tiden er mest brukt i Norge, nemlig: soneterapi, kinesiologi, akupunktur, homøopati og healing.

Christian F. Borchgrevink, professor i allmennmedisin, påtok seg oppdraget og utarbeidet sin arbeidsrapport nr. 1/97, Folkehelsa, Oslo. Han konkluderte bl.a. med at «Vi mangler pålitelige data for å si noe om frekvensen av bivirkninger ved alternativ medisin. Spontanrapporter viser at de finnes, sågar alvorlige og fatale. Men meget tyder på at bivirkninger er sjeldne, og langt sjeldnere enn ved bruk av medikamenter» (s. 62) - og videre: «Men det har heller ikke vært overbevisende dokumentert at alternativ medisin er farlig.» (s. 72)

Deretter ble Aarbakke-utvalget oppnevnt i april 1997 med et svært omfattende mandat. Utvalget med sine 17 medlemmer avga enstemmig innstillingen «Alternativ medisin» (NOU 1998:21) den 15. des. 1998, bl.a. basert på de internasjonalt aksepterte definisjoner av legemidler og legemidlenes bivirkninger. Men mulige skadevirkninger ved alternative behandlingstilbud, noe som direkte angår Ola og Kari, omfattes ikke av de juridisk velformulerte definisjoner som nevnt i det følgende:

Begrepet legemiddel er definert i lov om legemidler m.v. av 30. juni 1964: «Med legemidler forstås i denne lov, stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom eller smerter hos mennesker eller dyr eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.» Etter Verdens helseorganisasjon (WHO) er en bivirkning: «en uønsket og skadelig reaksjon som skyldes legemidler brukt terapeutisk, profylaktisk, diagnostisk eller for å modifisere fysiologiske funksjoner.»

Muligens vil noen i Stortingets sosialkomité fremdeles huske at den svenske regjering i desember 1984 oppnevnte en komité som antok navnet «Alternativmedicinkommittén» (AMK), hvor det i mandatet bl.a. het:

«Krav på yrkesutöverare och metoder inom den alternativa medicinen måste givetvis ställas för att garantera patienternas säkerhet i vård och behandling. Dette innebär bl.a. att garantier måste skapas dels för att rätt diagnos blir ställd, även om en person som drabbas av sjukdom väljer att låta sig behandlas med alternativa metoder och dels för att de använda metoderna i sig inte är hälsovådliga.»

AMK avleverte sin innstilling i fire hefter på nærmere 1000 sider i 1989, som etter mitt skjønn må karakteriseres som faglig overfladisk og lite gjennomarbeidet. Innstillingens skjebne er beskrevet bl.a. av Sigrun Kirkeberg Hansen i Naturterapeuten (1997) 3 23:

«Det eneste resultat ble at de svenske alternativterapeutene ble ilagt merverdiavgift for sine tjenester, fordi»Æ...Å «det var vanskelig å trekke grensen mot humbug og kosmetisk virksomhet». Og«Komiteen tok ikke stilling, men Æ...Å spurte det svenske folk hva det syntes om alternativ medisin. De beskrev samtidig en mengde terapier, mange så ukjente at man kan stille spørsmål om hvorfor de ble tatt med. Utredningen anbefalte at man skulle satse på området, investere i undersøkelser og vurdere metodene. Dette har aldri skjedd, det er ikke bevilget penger til dette».

AMK bestod av fem «riksdagsledamöter». Bortsett fra et medlem med kortvarig yrkeserfaring som sykepleier, hadde ingen helsefaglig bakgrunn. Som i Norge vil svenske parlamentarikere dermed bli nærmest forsvarsløse når de på egen hånd utformer kompliserte helsepolitiske spørsmål under konstant påvirkning av profesjonelle lobbyister.

Etter svensk praksis ble det riktignok oppnevnt en rekke eksperter og sakkyndige for spesielle faglige utredninger. De var ikke medlemmer av AMK, hadde ikke stemmerett og heller ikke rett til å underskrive den endelige innstilling, men kunne vedlegge en eventuell protokolltilførsel - «et särskillt yttrande». En slik arbeidsform, hvor den faglige kompetanse innen AMK var mangelvare, måtte medføre at både ekspertene og spesialistene fikk tilfeldige oppgaver avhengig av hva AMK til enhver tid fant av interesse. Dette gjalt for eksempel spørsmålet om den alternative terapi bare hadde bivirkninger eller kunne være direkte helsefarlig.

En av de sakkyndige, professor Rolf Vhman, ble i januar 1988 avløst av professor Harry Boström. På det tidspunkt var det liten interesse innen AMK for spørsmålet om alternativ medisin kunne medføre helseskader. Boström, en av Sveriges ledende indremedisinere, hadde en annen oppfatning. Han foreslo at AMK skulle utvide utredningsmaterialet med registrering av eventuelle skadelige effekter. Selv om komiteen i prinsippet var enig, fikk det ingen praktisk betydning. AMK var kommet svært langt med den endelige innstillingen, dessuten var bevilgningene på det nærmeste oppbrukt, bl.a. til lengre studiereiser til Kina og India.

Som president i Svenska Läkaresällskapet kunne professor Boström utvirke at studien ble gjennomført i deres regi.

Boströms enkle hypotese var at pasienter kunne skades ved alternativ (ikke medisinsk) behandling om:

1.«Adekvat behandling av en patient med tidligare känd behandlingsbar sjukdom avbryts på grund av en alternativmedicinsk intervention.»

2.«Den korrekta diagnosen av en behandlingsbar sjukdom hos en patient blir fördröjd på grund av den alternativmedicinska interventionen.»

Deretter tilskrev han 242 svenske klinikksjefer innen barnesykdommer, indremedisin, revmatologi, neurologi og kreftsykdommer med anmodning om at følgende spørsmål skulle besvares:

«Har Du eller nogon av Dina medarbetare under de senaste fem åren stött på nogot fall der alternativmedicinsk intervention medfört att diagnostik fördröjts eller verksam terapi utsatts med försämring av tillståndet eller somatisk skada som följd?»

Svarprosenten var oppsiktvekkende høy, på hele 96,6%, som viste at alternativ behandling hadde medført tildels alvorlige skader på 123 pasienter, 27 pasienter kunne reddes først etter øyeblikkelig innleggelse i sykehus. Det ble registrert 6 dødsfall, hvorav en døde etter behandling hos homøopat. Boström fremla en vel dokumentert rapport på nærmere 70 sider for AMK, som imidlertid ikke fant å kunne innarbeide hans resultater i den endelige innstilling. Den bestod som nevnt allerede av fire selvstendige hefter på nærmere 1000 sider.

Nå var det blitt allment kjent at AMK heller ikke ville bruke hans rapport som bilag til den endelige innstillingen. Boström fikk riktignok plass - tre sider - til en protokolltilførsel («et särskillt yttrande») s. 222- 225, hvor han sammen med dosent Thomas Ihre, Sveriges läkarförbund, dokumenterte at skadevirkningene var blitt overfladisk behandlet. Det svenska Läkaresällskapet fant det derfor nødvendig å fremlegge Boströms rapport for svensk massemedia, noe som vakte stor oppstandelse.

Boström ble fra visse hold kritisert for spørreundersøkelsen. Hvis man leser hans fullstendige rapport, kan ikke jeg se at den har noen metodologiske mangler. Det ble dokumentert at alternative terapitilbud kan ta livet av syke personer, andre ble reddet i siste liten ved sykehusets intensivavdelinger, mens noen ble invalidisert.

Til overmål hadde jo Boström understreket at:

«Denna enkätundersökning gör inte anstråk på att ge någon fullständig bild av biverkningar efter alternativ verksamhet under de senaste fem åren. Kanske visar den endast toppen av ett isberg?» Understreket av meg.

Boströms funn, se «Biverkningspanorama vid alternativmedicinsk verksamhet» SLA Handlingar, Stockholm (1989) 98 1, setter et skarpt søkelys på begrepet bivirkninger av legemidler. Også i Norge er det en lovbestemt meldeplikt, selv ved mistanke om en bivirkning, til Statens legemiddelkontroll. Ved alvorlige bivirkninger kan legemidlet blir pålagt trukket tilbake fra markedet, noe det er mange eksempler på.

Hvis en selvstendig næringsdrivende praktiserer en slags alternativ terapi som skader sine kunder på legeme eller helbred, er det ikke tale om bivirkninger, om man holder seg til den internasjonalt vedtatte definisjon, men om legemsbeskadigelse, - evt. med døden til følge - f.eks. en dødelig akupunkturbehandling i Norge, se Halvorsen T., m.fl., Lancet (1995) 345 1175. En slik tragedie vil være en sak for politiet og ikke for Statens legemiddelkontroll.

Bortsett fra en kort omtale i Borchgrevinks rapport, s. 62, er Boströms publikasjoner om skadevirkninger av alternative terapitilbud nærmest oversett i Norge. Derfor er det kritikkverdig at Aarbakke-utvalget hverken omtaler eller kommenterer hans dokumentasjon, spesielt utsagnet: «Kanske visar den endast toppen av ett isberg?»

Som professor ved verdens nordligste universitet, burde Aarbakke være vel kjent med isfjell, hvor vel 10% er synlige for det blotte øye.