FENOMENET TRUMP: Donald Trump sammen med sin rådgiver Kellyanne Conway valgnatta i november. Foto: REUTERS / NTB / Scanpix
FENOMENET TRUMP: Donald Trump sammen med sin rådgiver Kellyanne Conway valgnatta i november. Foto: REUTERS / NTB / ScanpixVis mer

«Alternativ sannhet»

Begrepet er lansert av en av Donald Trumps nærmeste. For å forklare fenomenet. Trump.

Kommentar

SFinnes det alternativer til sannheten? Selvsagt, verden er full av dem. Nå har alternativene til sannheten også nådd Det hvite hus, både som realitet og doktrine. Utgangspunktet er som galest når Donald Trump insisterer på at det var stappfullt med folk på hans presidentinnsettelse, 1, 5 millioner, sier han, mens det i virkeligheten kanskje var halvparten, og sannsynligvis mye mindre enn halvparten. Det viser bilder, solgte T-bane billetter i Washington, og andre kilder. Men resultatet blir som originalest når Trump-rådgiveren Kellyanne Conway forklarer presidentens løgn med at han bare presenterer den hun kaller en «alternativ sannhet».

Løgnen har altså både blitt en håndfast realitet, og en doktrine, i Donald Trumps hvite hus. Hvordan skal vi forstå det?

Vi kan forstå det som psykologi, slik framtredende amerikanske psykologer har gjort, når de beskriver Trump som en som åpenbart lider av personlighetsforstyrrelsen narsissisme. Men hvis vi lar det som blir mer og mer sannsynlig - nemlig at Trump er en prototype på diagnosen narsissist - ligge, og i stedet betrakter hans notoriske løgner som en politisk strategi, så blir likevel ikke bildet så veldig mye mer betryggende.

Dagen etter innsettelseseremonien på fredag var preget av Trumps feilaktige insistering på at det var massiv oppslutning om hans innsettelseseremoni, og løgnen han presenterte i møtet med CIA, om at krangelen han uka før hadde med USAs sikkerhetstjenester var noe som var funnet på av journalister. Hans egen twitring i sakens anledning er vitnesbyrd om hans løgn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det spesielle med Trumps løgner - som vi også kjenner dem fra valgkampen - er at de er åpenbare løgner. Han tar seg ikke engang bryet med å prøve og skjule dem, for de lar seg ikke skjule. De er åpenbare løgner, for alle som vil se. Tidligere presidenter har løyet, fordi de tok sjansen på ikke å bli tatt i løgn. Trumps løgner er av en annen kategori; han ser ut til å gir faen i om han blir tatt med buksa nede. Sagt på en annen måte, så kan det virke som han ikke bryr seg om hva som er sant. Som at sannheten er irrelevant.

Hvordan fungerer så den systematiske og åpenbare løgnen som politisk strategi? Vi kan gå til litteraturen, og vi kan gå til virkeligheten, for å beskrive den. La oss ta litteraturen først. I romanen 1984 fra 1949 tar George Orwell for seg en dystoptisk framtidsvisjon, der sannheten har blitt erstattet av «nyspråk», newspeak, i en verden der «2 + 2 = 5», og der «Sannhetsministeriet» styrer med jernhånd. En av bokas viktigste scener er der hovedpersonen Winston Smith lar seg overbevise av en representant for det allmektige partiet om at hvis den allmektige sier at han holder opp fem fingre for Smith, så holder han opp fem fingre, selv om Smith bare kan se fire. Orwells fingre og Trumps innsettelseseremoni er faktisk slående parallelle bilder. Øynene ser noe annet enn det «Sannhetsministeriet» krever.

Og så til virkeligheten. I Russland har president Vladimir Putins regime med suksess dyrket forvirring om hva som er sannheten i mange år. Vi har sett det med nedskytingen av det indonesiske passasjerflyet over Øst-Ukraina sommeren 2014. Der har Russland lansert en rekke alternative årsaker til at flyet ble skutt ned, og benektet den mest sannsynlige, nemlig at det ble skutt ned av pro-russiske opprørere som hadde fått antiluftskyts fra Russland. Og vi så det da opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov ble skutt ned og drept et steinkast fra Kreml i februar 2015. Da startet regimetro, godt betalte nettroll en kampanje med å lansere en rekke forskjellige versjoner av årsaken til mordet. Hensikten var å tåkelegge sannheten med å skape mest mulig forvirring.

Resultatet er som ønsket, nemlig at forvirringen om hva som er sant undergraver sannhetens legitimitet, slik det har gjort i for eksempel Russland. Bevisst og styrt informasjonsforvirring gir informasjonskontroll. Det er - i det minste - en russisk erfaring.