RESETT: Mange mener også at alternative medier utgjør en fare for det offentlige ordskiftet, fordi de er dårlige på verifisering av kilder eller diffuse kilder. Resett, for eksempel, er blitt kritisert for å ha flere anonyme kilder som gjør etterprøvbarheten av innholdet vanskelig, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB scanpix
RESETT: Mange mener også at alternative medier utgjør en fare for det offentlige ordskiftet, fordi de er dårlige på verifisering av kilder eller diffuse kilder. Resett, for eksempel, er blitt kritisert for å ha flere anonyme kilder som gjør etterprøvbarheten av innholdet vanskelig, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Alternative medier:

Alternative medier i vekst

Vi er vitne til en dragkamp om sannheten mellom tradisjonelle og alternative medier. Men hvem er de alternative mediene?

Meninger

«Våre motstandere vil ha oss bort, slik at enfoldet kan reetableres», Helge Lurås, redaktør i Resett, i et debattinnlegg i Aftenposten den 5. mars i år.

Alternative medier som Resett er i vinden, men omtales ofte med stor skepsis, samtidig setter de i økende grad agenda i samfunnsdebatten. Vi er langt på vei vitne til en dragkamp om sannheten mellom tradisjonelle medier og alternative medier.

De alternative mediene i Norge, slik som Resett, Document, The Herland Report og Human Right Service (HRS), alle på høyresiden, vokser raskt i antall lesere, og sakene de publiserer er ofte å se blant de 10 meste delte på sosiale medier, ifølge Storyboard. I tillegg ble Resett og The Herland Report nylig fremhevet av den russiske ambassaden i Norge som gode og kilder i et samfunn som «er lei av et svart-hvitt bilde som de «etablerte» media påtvinger».

Men hva er alternative medier? Hvem representerer de og hvorfor vokser de?

Det skal legges til at ikke at alle alternative medier befinner seg på høyresiden i norsk politikk. Både Minerva og Liberaleren.no er aviser med en liberal og konservativ profil. Det finnes også venstreorienterte alternativer som Tankesmien Agenda, Radikal Portal og det feministiske bloggkollektivet Maddam, og, ikke minst – Gateavisa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gateavisa er et godt eksempel på at alternative medier ikke er et nytt fenomen. Gateavisa utkom første gang i juni 1970 bestående av en pamflett på to ark. Boligsituasjonen i Oslo var den gang, som nå, vanskelig. Første utgaven besto av en liste med adresser av hus som kunne okkuperes. Parolen lød som følger: «Oslo Gateavis. Ei avis for folket, folket i gatene».

Med årene vokste Gateavisa og fikk slagordet «Et organ for avvikere». Avisen var i perioder på 80-tallet større enn både Klassekampen og Ny Tid.

Til tross for at alternative medier ikke er noe nytt, er fenomenet forsømt i forskningen og medier og kommunikasjonsfeltet. Alternative medier er knapt nevnt i utredningen om mediemangfoldet (NOU 2017: 7).

Den manglende nysgjerrigheten har ført til at det ikke er noen god beskrivelse av hva begrepet «alternative medier» inneholder, bare hva det er motstykke til. Alternative medier forstås som en motsats til de etablerte mediene som NRK, Aftenposten, Dagbladet og VG. Akkurat som alternativ medisin forstås som et motstykke til skolemedisinen.

Alternative medier har en annen form og et annet innhold enn den etablerte dagspressen. Mens de etablerte har offentlige eller kommersielle interesser, er alternative medier ofte drevet frem av kampanjejournalistikk med en bestemt politisk og ofte opposisjonell synsmåte, som ofte er ekskludert fra det etablerte. Alternative medier har gjerne ikke kommersielle interesser, men drives på idealistisk basis med et tydelig redaksjonelt ståsted.

De oppfyller heller ikke alltid kravene til journalistisk praksis, som Vær varsom- og Redaktørplakaten. Alternative medier har små redaksjoner og ofte ikke profesjonelt utdannede journalister. Mange mener også at alternative medier utgjør en fare for det offentlige ordskiftet, fordi de er dårlige på verifisering av kilder eller diffuse kilder. Resett, for eksempel, er blitt kritisert for å ha flere anonyme kilder som gjør etterprøvbarheten av innholdet vanskelig.

Samtidig er det viktig å påpeke at alternative medier utgjør en alternativ offentlig sfære – en opposisjonell rolle som kan forbedre demokratiets livskraft. Hvis det ikke er noen motstand er det heller ikke noe demokrati.

Hvorfor ser vi så en økning av alternative medier nå? Jevnt over anklages de etablerte mediene for å være konsensuspreget i vinkling og fremstilling av politiske saker, ofte med en venstrevridd eller politisk korrekt tendens.

Den tendensen ble særlig kritisert under medienes dekning av flyktningkrisen, samt dekningen av Brexit og Trump, noe som har gitt grobunn til mer eller mindre høyreorienterte nettsteder.

Facebook-debatten synliggjør daglig skillet mellom alternative medier på høyresiden og den etablerte offentlighet på den andre siden. Uenighet om hvordan vi som samfunn skal komme frem til fakta og sannhet er et slikt skille.

Mens etablerte medier går til ekspertene for å få fakta, går de alternative til andre kilder, mens de etablerte mediene beskyldes for å være i seng med de menneskene de skulle være faktakontrollere.

Når tilliten til tradisjonelle medier er sviktende, er det kanskje ikke rart at enkelt grupper i økende grad oppsøker alternative nyhetskilder.

For eksempel svarer under halvparten av det norske utvalget (42 prosent) i en nylig studie fra Reuters at de har tillit til nyhetsmediene. Ifølge Medietilsynets falske nyheter-studie fra 2017, rapporterer hele 21 prosent av Norges befolkningen om at de oftest ser usannheter presentert som nyheter i de tradisjonelle mediene, som for eksempel Aftenposten, VG og NRK.

Også den norske ytringsfrihetsundersøkelsen fra 2014 omhandler faktorer som kan påvirke folks tillit til mediene. Her svarte hele 73 prosent at de tror norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Dette er urovekkende sett i lys av den politisk ubalanse blant norske redaktører og journalister hvor bare 2 til 3 prosent stemmer Frp.

Ifølge forfatteren Yuval Noah Harari er liberalismen som en dominerende global måte å forstå verden på død. Vestlige demokratier befinner seg i en kulturkrig, der tilliten til de etablerte samfunnsinstitusjonene, inkludert mediene, er under press.

Med fremveksten av internett og sosiale medier er det ikke lenger de etablerte mediene alene som definere nyhetsbildet. Hadde det ikke vært for ny teknologi og Facebook hadde neppe Resett, Document og HRS vært der de er i dag. Facebook har muliggjort enkel publisering og distribusjon til massene.

Fortsatt er de etablerte mediene de garantert største nyhetsleverandøren til folk flest, dette vil de være i en overskuelig fremtid. Mange i Norge har fortsatt verken lest eller hørt om Resett og HRS, men samfunnsutviklingen tilsier at flere alternative medier vil opprettes. Denne utviklingen kan være bra for demokratiet.

Likevel, en mulig fare i fremtiden er at skille mellom seriøse og mindre seriøse alternative medier vil bli mer utydelige for leserne i fremtiden.