Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alternative oljefond

I dag starter regjeringen sin gjennomgang av de etiske retningslinjene for oljefondet (Statens Pensjonsfond - Utland). Gjennom hele året skal det granskes og evalueres. Dette er et arbeid som ønskes velkommen, men når debatten om oljefondet nå reises, må vi også stille oss noen grunnleggende spørsmål: Er finansspekulasjon den beste måten å forvalte så store verdier på? Hva skaper vi gjennom utelukkende å satse på pengeplasseringer? Med alle de utfordringene verden står overfor, har vi råd til å være så lite visjonære?

Debatten om bruk av oljepenger har fått ansvarlige politikere til å skjelve over tanken på hva FrP-ere eller venstreradikalere kunne finne på av utidig bruk av oljepenger til mer eller mindre gode formål. Hva ville vel ikke kunne skje med norsk økonomi? Det viktigste for den politiske og økonomiske eliten i Norge ble å avslutte debatten om bruk av oljeinntektene. Deres hovedinteresse lå i å forhindre inflasjon i den norske økonomien. Oljefondet ble derfor påført den såkalte handlingsregelen – staten skulle ikke bruke mer av oljeinntektene enn det som tilsvarer ’normal avkastning’ på et hvilket som helst investeringsfond. Oljefondet skulle investeres i utlandet i statsobligasjoner, aksjer og valutamarkeder, helt i pakt med den nyliberale tidsånden, der kapitalinvestorene og finansmarkedet betyr alt.

Som svar på kritikk av en rekke av oljefondets investeringer, ble oljefondets etiske retningslinjer innført i 2004, sammen med Finansdepartementets etikkråd. Og oljefondet har som følge av dette etiske apparatet, trukket seg ut av en rekke tvilsomme multinasjonale selskap.

Slik har Norge vist verden at vi kan ha en økonomisk ansvarlig oljeformueforvaltning og samtidig holdt globalkapitalismens mest uetiske aktører på armlengdes avstand. Men det ble aldri satt spørsmålstegn ved at oljepengene skulle graves ned i et fond for så å flyttes rundt i de internasjonale finansmarkedene. Er det å ikke sløse ensbetydende med at vi har valgt et fornuftig system og en smart politikk? Det er ikke finansmarkedene som driver verden framover. Det er satsing på kunnskapsutvikling, nyvinninger, gode ideer og infrastruktur som er motoren i all utvikling.

Norge sitter i dag med en nasjonalformue som ikke baseres på eget ærlig arbeid, men pågrunneierinntekter, rekordrask utvinning av en ikke-fornybar energikilde og påfølgende Europa-ledelse i CO{-2}-utslipp. Dette er høyst problematisk. Det eneste etisk forsvarlige vi i denne situasjonen kan gjøre er derfor å reise diskusjonen om hvordan oljeinntektene skal forvaltes på en bærekraftig måte, d.v.s. på en måte som kommer framtidas generasjoner til gode. Vel og merke der skjebnen til framtidens norske generasjoner er sammenfiltret med skjebnen for resten av verdens befolkning. Klimakrisen er bare ett element som synliggjør dette skjebnefellesskapet.

I stedet for å satse alt i finansmarkedenes internasjonale pengespill, må vi selv begynne å skape noe. Vårt forslag er at Stortinget endrer på lovverk og vedtak som gjør at størsteparten av oljeinntektene sluses inn i oljefondet. Dette fondet kan beholde storparten av dagens beholdning på 2000 milliarder kroner. Men viktigst er det å opprette nye og utfyllende, mer etisk forsvarlige og mer samfunnsnyttige fond for forvaltning av oljeinntektene. Vi forslår tre slike fond:

1. Fondet for forskning på globalt miljø. Investeringer i ny forskning er noe av det mest nyttige vi kan bidra til verdenssamfunnet med. Ikke minst gjelder dette forskning på fornybare energikilder. Norge sitter med en enorm økologisk gjeld til resten av verden for de store miljøødeleggelsene oljeindustrien står for. Samtidig har landet mye kompetanse innenfor fornybar energi og denne kompetansen kan vi dra nytte av. Et slikt fond må ha et gjennomgående globalt nytteperspektiv, og mesteparten bør brukes utenfor landets grenser, hvorav en stor del øremerkes fattigere land i Sør.

2. Fondet for infrastruktur. Satsing på høyhastighetstog og annen bærekraftig infrastruktur vil være langt mer nyttig for de kommende generasjoner enn mer penger på bok. Et slikt fond er derfor en langt bedre investering i framtiden. Spesielt inflasjonsdrivende vil det heller ikke være. Det er ingen god grunn til at bruk av utenlandsk arbeidskraft i utbygging av jernbaner skulle føre til mer inflasjon så lenge utenlandsk arbeidskraft i private hyttebyggefelt i dag ikke gjør det.

3. Fondet for utvikling i Sør. ’Verdikommisjonen’ til Bondevik I-regjeringen foreslo på slutten av 1990-tallet at 20 % av oljeinntektene skulle gis bort til utviklingslandene. Dette var et forslag som ble forbigått i stillhet og siden har norsk oljeformueforvaltning befunnet seg i en etisk blindgate. Grunntanken i dette forslaget må vi ta frem igjen. Et eget utviklingsfond kan brukes til investeringer i fattige land og ikke minst til støtte til finansinstitusjoner som kan utgjøre et levedyktig og ansvarlig alternativ til Washington-institusjonene Verdensbanken og IMF. Et eksempel kan være Bancosur. Men investeringer i fattige land er mer risikofylte enn i rike land. Det er grunnen til at rike i fattige land flytter pengene sine til rike land. Derfor må dette fondet legge til grunn en annen avveining mellom risiko og avkastning.

Oljefondets etiske retningslinjer har forbedringspotensial og det er derfor en viktig debatt finansminister Kristin Halvorsen i dag reiser. Men det er i tillegg helt nødvendig at hun også løfter blikket opp fra investeringsporteføljene sine og ser på hvordan oljeformuen alternativt kan forvaltes. Finansministeren har her muligheten til å gå løs på noen av verdens aller største utfordringer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media