Alternativet til arbeidsinnvandring

ARBEIDSKRAFT: I norsk økonomi som nå har stor etterspørsel etter arbeidskraft i enkelte bransjer finnes det et godt alternativ til økt arbeidsinnvandring - det er økt lønn for de yrkeskategorier det er knapphet på. For de arbeidstakere det gjelder vil dette være et langt bedre alternativ enn flere konkurrenter på arbeidsmarkedet. NHO direktør Finn Bergesen Jr., sammen med Christl Kvam, Paul Chaffey og Petter Furulund, skrev 5. desember i sin kronikk «Tjenester ut i verden» at «På kort sikt er det ingen annen vei enn å øke arbeidsinnvandringen». Jeg mener dette er feil. Alternativet er altså økt lønn. Lønn er prisen på arbeidskraft og i likhet med prisene på andre varer vil det også i arbeidsmarkedet være tendenser til prisøkning når det er stor etterspørsel i forhold til tilbudet.

MED LØNNSØKNING tenker jeg ikke bare på lønna vi får inn på konto fra arbeidsgiver, men på den reelle kjøpekraften i denne lønna. Og kjøpekraften avhenger også av prisene på de varene vi kjøper. Prisen på importerte varer går ned hvis den norske krona blir sterkere. Akkurat nå er vi inne i en periode der den norsk krona styrker seg mot flere viktige valutaer. Dette er med på å legge grunnlaget for lavere priser, eller lavere prisvekst, på de importerte varene, noe som øker den reelle lønna.

MENER BERGESEN og medforfattere at når «norske jordbærbønder henter bærplukkere fra Vietnam», som de skriver, så bør alle norske bedrifter og næringer bør få lov til? Jeg håper ikke det, selv om mange bedrifter sikkert ville jublet. Jeg har selv hatt gleden av å reise en del i Vietnam og sett folk gjøre en utmerket jobb i fiskeindustrien til tre-fem hundre kroner måneden, i bygningsindustrien til tjue-tretti kroner dagen, og som universitetslærere til fem-åtte hundre kroner måneden. Norge er med i et europeisk arbeidsmarked med fem hundre million mennesker, noe som bør være nok. Klarer ikke bedriftene å skaffe seg arbeidskraft i dette markedet har de ikke livets rett. Da bør heller jordbærbonden og servicebedriften legge om til noe annet eller legge ned virksomheten. Derved frigjøres arbeidskraft som kan nyttes i ekspanderende og i nye bedrifter, og lønns- og levekår i Norge kan fortsatt utvikles.