Altfor bløt antihelt

Det er pent å se på, men fjernt fra originalen og uten særlig intelligens.

FILM: Joda, det er superteit, pompøst og dessverre langt fra originalen, men til tider liker jeg det jeg ser.«Aeon Flux» er basert på korte filmsnutter som ble vist på MTVs «Liquid Television» i 1990. Serien var eminent tegnet av Peter Chung, og handlet om Aeon Flux, en latekskledd morder med lange bein og kjølige øyne, som drepte soldater i hundretalls.

For snill

Aeon snakket aldri, men døde i hver episode. Kortfilmene ble superpopulære, og i 1995 fikk Aeon sin egen serie på MTV. Serien fulgte i samme spor som kortfilmene, og var preget av syrefantasier, promiskuitet, brutalitet og dyp filosofi. Den var rett og slett utrolig, unnskyld språket, pervers og kul. Aeon Flux var anarkisten som spiste råtne egg, snakket med få ord og drepte over en lav sko. I tillegg hatet og elsket hun sin hovedfiende, masochisten Trevor Goodchild.Ti år etter serien ble lagd, kommer filmatiseringen. I rollen som Flux finner vi den afrikanske skjønnheten Charlize Theron. Joda, hun er pen å se på i lateks, og hun har det samme kroppsspråket som Flux - hun beveger seg som en edderkopp. Men er hun ond nok? Bærer hun på en evigvarende sorg og kulde som vår Aeon? Nei, dessverre. Så er heller ikke filmen «Aeon Flux» noen ren adapsjon av serien, det er den alt for snill til. I tillegg har Kusama gått bort fra anarkisme og filosofi-tematikken, og isteden gjort filmen til lettfattelig scifi-action. Handlingen går som følger: Året er 2415 og byen Bregna er det eneste som er igjen av menneskeheten. Byen er såperen og perfekt, men under den skinnende overflaten lurer onde krefter. Snikmorderen og soldaten Aeon Flux får i oppdrag av sin arbeidsgiver, opprørshæren The Monicans, å drepe byens leder og diktator, Trevor Goodchild. Det viser seg snart mer innviklet enn Aeon først trodde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For pen

«Aeon Flux» ser særdeles flott ut. Menneskene ligner modeller, bygningen er som tatt ut av framtiden, og det virker som man har tråkket inn i, ja, 2415. Kampsekvensene, som det er mange av, har en tendens til å gå for tett på, og gir med det fra seg mer lyd enn bilde. Selve historien er noe tynn, og jevnt over altfor lite dyptgående enn de tolkningene man gjorde seg fra originalen. Charlize blir for pen og man får aldri inntrykk av at hun er frøken følelsesløshet. Trevor Goodchild er også langt fra så kjølig og utspekulert som jeg ønsker han skal være. Blodet spruter ikke, og scenene er langt fra groteske. Hvor er slimet og gøgget som kledde MTV-serien så flott? Hvor er skitten og det til tider oppslukende mørket?

For bløt

Vel, tidvis er det underholdende. Som når Aeon og Sithandra trenger seg inn i fiendebasen, og kongler og gress er ute etter dem. Eller som når Aeon møter selve hjernen, Keeper. Da kjenner man igjen litt av den filosofien Peter Chung stod for. Men det er langt fra nok. Som en ren scifi-action blir ikke dette godt nok, og som en adapsjon av Aeon Flux á la 1995, blir det altfor snilt og lite psykedelisk. Heltinnen i svart har blitt bløt på det store lerretet, og det er så absolutt ikke å foretrekke.