Altfor langt

Fortellertalent som drukner gode poenger i alt for mange ord.

Som debutant gjorde han seg fordelaktig bemerket med den tette og assosiasjonsrike kortromanen «Biopsi», der han med et fragmentert språk som prisme reflekterte en kropp, en personlighet og en sosial identitet i oppløsning.

Sammenliknet med denne likner «Mikrokaos» en oppblåst ballong av ord, ord, ord. Selv om man i og for seg skjønner poenget med tittelen, virker den ufrivillig selvironisk. Her er det lite, både av «mikro» og av «kaos».

Intimsfære? Ja. Verwirrung der Gefühle? Ja. Men, kaos, et intimscenens kaos som skulle speile et større og mer omfattende kaos, slik tittelen forespeiler? Nei, hvis det har vært hensikten, så har Ramslie langtfra lyktes med sitt forehavende.

Flyter over

Ramslie er et stort fortellertalent, og det lar seg heller ikke skjule i dette veldige oppbudet av ord. Her er mange gode iakttakelser og mange språklige lykketreff.

Setningene flyter godt. Men denne flyten er på samme tid det store problemet. De

flyter

for godt . Det er for mange av dem. De flyter over. Forfatteren burde ha stengt kranen litt oftere. Her synes all selvkritikk å være forduftet. Jo flere sider Ramslie brer seg over, jo mindre går han i dybden.

«Mikrokaos» er en kjærlighetshistorie. Den handler om et kjæresteforholds tilblivelse og avvikling - og om den unge mannens manglende evne til å takle det faktum at den unge damen avviser ham. Rammen er et studentkollektiv, og både skildringen av det interne livet her og utviklingen i kjærlighetsforholdet forfaller altfor ofte til studentikos hybelkonversasjon.

Poengene drukner


Den unge mannen er ingen he-man. Tvert imot er han en litt saktmodig type som gjerne vil gjøre alle, og ikke minst kjæresten, til lags. En slik væremåte er som kjent noe anstrengende og lite tjenlig i det lange løp. Men boka gir oss rikelig anledning til å bli kjent med grunnene til at den unge mann er blitt den han er. Forholdet til faren og mora opptar stor plass. De er selvsagt skilt, og begge forhold er noe skjeve. Det første er av mer sporadisk karakter (det dreier seg mest om penger og gode råd), og har vært det helt siden foreldrene flyttet fra hverandre. Tettere er forholdet til mora. Men det har på sin side vært truet av hennes stadige utskiftning av kjærester og samboere.

Om man vil, kan man lese romanen som en rapport om skilsmissegenerasjonens avkom, og om hvordan deres erfaringer med foreldrenes kjærlighetsliv har påvirket deres eget.

Som sådan har den en del til felles med Loes «Tatt av kvinnen», og som den har den så absolutt sine kvaliteter. Men for Ramslie drukner de gode poengene i de mange ordene. Likevel er det scenene fra oppveksten og forholdet til foreldrene han lykkes best med.

For lang


Livet består som kjent av gjentakelser, og det er også disse gjentakelsene som truer parforholdet. Dermed er det ikke sagt at en roman som er tenkt å speile livet og påpeke sentrifugalkreftene i et forhold, skal gi seg gjentakelsene i vold i den grad som denne romanen gjør.

Jeg har ikke noe imot lange romaner, men når det å skrive langt, synes å bli et mål i seg selv, mister jeg tålmodigheten.

Ramslie er et litterært talent av de sjeldne, og denne romanen har ikke spolert våre forventninger til hans framtidige forfatterkarriere. Men forlaget har gjort ham en bjørnetjeneste ved å utgi boka i den formen den foreligger. «Mikrokosmos» er levd liv i bøtter og spann. Gjenkjennelig? Ja! Litterært interessant? Nei!