Altfor langt

Traurig i Trondheim.

BOK: Det starter i Tyholttårnet, eller Galaksen, som Trondheim-folk sier, med trykk på første stavelse. Kafeen på toppen snurrer sakte rundt, og her fra vindusbordene har du den best mulige utsikt over trøndernes hovedstad.

Hit pleier Kari å komme for å meditere over en cola før hun entrer NRK-bygningen, der hun arbeider som programleder i nattradioen. Den andre hovedpersonen, Roar, har droppet et hovedfag i norsk og arbeider som lærervikar.

Dette er en svær bamse av en roman. Handlingen foregår i et ungt lærer- og studentmiljø med tilliggende herligheter. Her er mange fester og mye selskapelighet av diverse slag, men også ensomme kvelder.

Noen er gift, noen er på vei ut av et forhold, og noen er single. For selvsagt handler også denne romanen om kjærligheten, om lengselen etter kjærlighet, om frykten for å binde seg, om problemene som oppstår i et varig forhold, om engasjement og om kjedsomhet, om trangen til å forgylle hverdagens trivialiteter.

Alt dette er vel og bra, og det er en god del vi kan nikke gjenkjennende til. Forfatteren er dessuten en velorientert mann som kan mye om musikk og litteratur. Men debutanten har dessverre en ulykksalig hang til å tvære ut både handling og poenger. «Nattradioen» kunne med fordel ha blitt kuttet med en tredjedel. Et par av festene skulle vi gjerne ha forlatt lenge før forfatteren setter punktum.

Romanen er komponert som to parallelle forløp, og vi venter og venter på at veiene til de to skal krysses. På et tidspunkt begynner vi å miste håpet, men de møtes til slutt. Det hele ender i et brak av en D.D.E.-konsert, som D.D.E.-hateren Roar temmelig motstrebende lar seg trekke med til. Denne konserten er et høydepunkt i boka, men før vi kommer så langt, har vi måttet svelge mye langhalm og kvalt mange gjesp. Debutanten viser at han kan skrive. Til neste bok gjenstår det å lære seg begrensningens kunst.