GODE TILTAK: I tillegg til offentlige ordninger må voksne i nabolaget hjelpe til med tiltak som samkjøring til fritidsaktiviteter, se bort fra treningsavgift, senke krav til foreldreinnsats og låne ut utstyr, skriver Røde Kors. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
GODE TILTAK: I tillegg til offentlige ordninger må voksne i nabolaget hjelpe til med tiltak som samkjøring til fritidsaktiviteter, se bort fra treningsavgift, senke krav til foreldreinnsats og låne ut utstyr, skriver Røde Kors. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Altfor mange barn i Norge har det ikke bra

Skal vi hjelpe barna, må vi hjelpe hele familien.

Tallet på barn i familier med vedvarende lav inntekt, er ikke gått ned de siste seks-sju åra, trolig tvert om. Det til tross for at regjeringen i årevis har flagget barnefattigdom som et satsingsområde. Vi i Røde Kors er bekymret. Vi ser hvordan barna sliter og ikke gis like muligheter. Det er naivt å tro at problemene løses bare ved å gi foreldrene mer penger.

Siden 2006 har antall barn under 18 år i familier med vedvarende lav inntekt, ligget stabilt på ca. 75 000. Vi opplever, gjennom våre omsorgsaktiviteter, ingen bedring i fattigdomsproblematikken, tvert om. Stadig flere familier oppsøker oss. Stadig flere foreldrene klarer ikke å gi barna like muligheter som nabobarna. Ikke fordi de ikke er ressurssterke, men fordi de ikke har tilstrekkelig økonomi eller overskudd. Å føle seg utilstrekkelig som forelder, gjør vondt. Samtidig lider barna. Å leve i en lavinntektsfamilie i Norge, kan ramme hardt. Når flertallet opplever en enorm velferdsvekst, blir dagliglivet ofte vanskelig for barna som faller utenfor. Når et vell av materielle goder og dyre fritidsaktiviteter nærmest blir normen, er det tungt å forklare og akseptere at man ikke kan gå på trening fordi man ikke har råd.

For mange av disse barna kan resultatet bli sosial tilbaketrekking og ensomhet. Vi ser dessuten at disse barna oftere sliter med psykiske plager og skolearbeid, og at de i økende grad tar problemene med inn i voksenlivet. Foreldrene deres har altfor ofte de samme plagene. Sånn reproduseres problemene. Å sikre familier med svak økonomi en inntekt som er til å leve av, er et offentlig ansvar. Det finnes økonomiske virkemidler, som økt barnetrygd, bedre bostøtteordninger og reduserte barnehagesatser. Å gi barn mulighet til å delta i alminnelige aktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi, er også et offentlig ansvar. Bare noen sporadiske tiltak finnes, som gratis fritidskort.

Det er viktig å hindre at ulikhetene går i arv. Derfor trengs målrettede tiltak for å gi alle barn samme muligheter til å utvikle sine evner, fikse skolen og takle overgangen til voksenlivet. Vi må ha flere tiltak, gratis aktivitetstilbud og åpne møteplasser for unge. Samtidig må vi ha tiltak for familien, for eksempel sikre tilhørighet til arbeidsmarkedet. For skal vi hjelpe barna, må vi hjelpe hele familien.

Følg oss på Twitter

Hva må til, i tillegg til offentlig innsats? Vi ser tydelig at tid sammen andre barn og voksne er viktig for barna. Her har alle et ansvar. Som voksne i nabolag, skoleklasser, idrettslag og speidergrupper, må vi invitere alle med og vise fleksibilitet. Det være seg samkjøring til fritidsaktiviteter, se bort fra treningsavgift, senke krav til foreldreinnsats og låne ut utstyr. I tillegg kan vi invitere en familie på besøk, skogstur eller liknende. Da får hele familien gode fellesopplevelser, mestringsfølelse og mulighet for nettverk.

Kjære leser, la dette bli ditt nyttårsløfte.

Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors.
Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors. Vis mer