Altfor menneskelig

Menneskene er mentale unntak i en bisarr kosmisk fortelling, aper det klikket for.

SELV DEN MEST

antihumanistiske litteratur handler til syvende og sist om mennesket. Skulle litteraturens hovedperson undersøkes idag, er jeg redd legen ville riste på hodet og si: «Menneske: Du er gått like lei av deg selv som du er gått lei av de andre. Du elsker krig og hater fred. Død er det eneste du ønsker deg, din egen eller de andres. Du vet ikke lenger hva du skal gjøre med livet.» I vår teologiske sultkatastrofe skyr vi alt som påminner oss om vår egen åndenød. Vi forholder oss med fanatisk strenghet til små dyder og smålige hensyn. Idag ville det være regelrett umulig å tro en Gunvor Hofmo: «Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer.» Den åpne himmelen er dekket av sub-realismens mørke skymasser. Sub-realisme: De nære tingenes diktatur, hverdagens tyranni. Aller minst betyr litterær hverdagsrealisme å se tingene slik de er, aller mest å grumse til vannet for å få det til å virke dypere. I poesiens orden består innvielsen i å spytte på gudebildet. Språket spottes som en avgud fra fortiden. Tvilen er blitt poetens rette tro. Sangen nektes adgang til poesien fordi det ikke finnes noe å besynge. Følsomheten er murt inne bak kritikk og teori.

LITTERATUREN LIDER

under et åk av undertrykkende humanisme; den er menneskelig, altfor menneskelig. Det meste går galt for mennesket som ikke bruker øynene på annet enn seg selv. Mennesket er ikke alle tings målestokk, men en tragisk kollisjon mellom jord og kode. Hvor ligger så det råtnende liket? I humanismen, den oppblåste humanismen. I troen på at vi alene er veien, sannheten og livet. Å glemme våre ikke-menneskelige omgivelser i fortellingen om det tenkende og handlende mennesket er å amputere oss selv. Å skrive bøker er ikke alene hjernens fortjeneste, men et samarbeid mellom omverden og jeg, mellom erfaring og objekt. Fordi vi lagrer tegn er vi i stand til å huske. Uten Word ville litteraturen ligge øde. Forfatteren har skåret vingene av sin medlidenhet, snevret den inn til å gjelde henne selv, muligens noen venninner. Poetens klassiske kall ligger i bunnen av søppelsjakta: Å være øynene som universet bruker til å se seg selv.

Utenfor litteraturen sanser vi stadig mer gjennom maskiner. Vi snakker sammen gjennom kabler under havet, via satellitter i verdensrommet. Synsfeltet utvides med kameraer og prosjektører. Som tilskuere får vi adgang til det dype, det indre og det fjerne gjennom disse protesene. Om litteraturen fortier den flytende utvekslingen mellom det litterære subjektet og fenomenene, settes mennesket inn i en unaturlig nakenhet. For teknikken forandrer menneskets natur. Det skjer hver eneste dag. Nye teknologier betyr nye tanker.

Litteraturen har prioritert det værende på det muliges bekostning. Diktningen var alltid et sted hvor guder, mennesker, dyr og oppfinnelser kunne leve side om side. I diktobservatoriet til Homer og Goethe sto døren på vid vegg for det umenneskelige. Poseidon kunne stikke innom for å tørke våtdrakta, mens Mefistofeles tigget pent om kaffe og sigaretter. Nå står observatoriet der, forfallent og nedbemannet, med mose på teleskoplinsene, knuste vinduer og aske på gulvet. Bare entréspeilet henger skinnende blankt.

MENNESKENE ER MENTALE

unntak i en bisarr kosmisk fortelling, aper det klikket for: Vi er oss selv bevisst, vi vet at vi vet. Skytset vårt er tungt nok til at vi kan utrydde oss selv en million ganger. Hvor er så nysgjerrigheten på dette besynderlige vesenets eksistens, der det står plantet i et kryss mellom fire skjebnesvangre veier?

De salige døde ser opp på oss fra gravene sine, lett beklemte i uttrykket. De ser at i 2004 heter de hellige menn Johnny Knoxville og Kristopher Schau, sjamaner som radbrekker og mishandler sine egne kropper til vi koker - ikke av sinne, men av latter. Vi storler av det gamle mennesket, der det står og skammer seg i sin triste lektorhabitt. Tor Ulven kaller menneskets historie «en rasling av to plastbegre med vinrester.» En slik overordnet, universell realisme setter mennesket på plass, i dobbel forstand. Biolog Dag O. Hessen skriver i sin bok «Det tapte paradis» at mennesket «har mistet evnen til å føle tilhørighet til det totale mangfoldet», og at våre kunnskaper ikke er nok til å endre på dette. Filosofen Peter Wessel Zapffe så det tragiske skjebnefellesskapet som strakk seg helt fra amøben og like ned til diktatoren. Kanskje er det medfølelse med liv og ting som må til - innlevelse i månefiskens kjedsomhet og hangarskipets melankoli - for å bøte på eksistensens totale lidelse. Eller lidenskapelige protester, trassig patos fra et menneske som vet at det tapte allerede ved fødselen.

DIKTNING ER EN

medisin mot meningsløshet, like gammel som mennesket selv. Som filmen krever den ikke millionbudsjetter, bare en blyant og et ark. Poesien kan bli et kall når den tør å vise det skjønne i grusomheten, og ondskapen i alt det vakre. Veien til mennesket går gjennom det umenneskelige.