Altmans drøm om Kansas City

Robert Altmans nye drama-komedie «Kansas City» er lagt til året 1934. Da var regissøren bare ni år, så det er neppe så mye personlig erindring han leker med når han fabulerer om fødebyen KC som en løssluppen arena, midt i depresjonen, for jazz, korrupt politikk, gangstervesen og åpne brennevinskraner.

Filmen er episodisk bygd opp, som vanlig hos Altman, men etter hvert trer historien fram.

Den forteller om to kvinner fra ulike sosiale lag som møtes og bindes i et skjebnefellesskap.

Litt mindre storartet sagt: Gangsterkjæresten Blondie (Jennifer Jason Leigh) blir fly forbanna da hennes Johnny tas som gissel idet han skosverte-kamuflert raner en svart gambler som den svarte klubbeieren og gangsterbossen Seldom Seen (Harry Belafonte i godt lekehumør) har sterke interesser i. Blondie kidnapper Carolyn (Miranda Richardson), den narkomane kona til Roosevelt-rådgiveren Henry Stilton, for å få politikeren til å bruke muskler overfor Seldom Seen, slik at denne slipper kjæresten fri.

Dette spinner Robert Altman sin saga rundt, bare mildt underholdende og lite «sannsynlig» (skjønt det siste var aldri fabulatorers bord).

Det som gjør filmen langt mindre morsom enn den burde vært, er den skrekkelig manierte og énstrengede rolleutformingen den begavede Jennifer Jason Leigh er kjørt inn i: Den er tydelig ment som en parodi på 30-tallets hardkokte platinablondiner (prototype: Jean Harlow), men blir monoton og plagsomt umorsom å følge.

Jazz-delen av filmen er Altmans nostalgitrip tilbake til Kansas City-musikkens storhetstid med legender som Lester Young, Bennie Moten, Count Basie, Jay McShann o.a.

Flere av datidas kjente «låter» er rekonstruert av moderne jazzmusikere som Joshua Redman, Ron Carter, Cyrus Chestnut og David Murray. Og det kan aldri bli annet enn rekonstruksjon, dyktig, men inautentisk: Det blir som å flikke på branntomta til et hus som ugjenkallelig er borte.