Alvorlig lidelse - politisk nøling

«Mens våre søknader blir glemt i en skuff på rådhuset, dør pasienter på grunn av manglende behandlingstilbud.»

Det norske helsevesenet famler i blinde når det gjelder behandlingen av personer med alvorlige spiseforstyrrelser, hevder Sissel Benneche Osvold i en artikkel i Dagbladets lørdagsmagasin den 29. april 2000. Vi er glade for at det endelig starter en debatt rundt det sårt tiltrengte behandlingstilbudet for denne gruppen pasienter og håper at det kan føre til bedret behandlingstilbud både kvalitativt og kvantitativt. Som fagpersoner med lang erfaring innen dette feltet kjenner vi oss ikke igjen i denne beskrivelsen av at vi famler i blinde. I det norske helsevesenet finnes etter hvert en rekke personer med stor kunnskap om og lang erfaring med behandling av spiseforstyrrelser. For oss handler ikke hverdagen om at vi ikke vet hvordan vi skal behandle denne lidelsen, men snarere om mangel på økonomiske midler til å drive den behandling vi ønsker og som vi mener vi faglig kan stå inne for. Kanskje dreier dette problemet seg mer om «spisevegring hos politikerne» enn mangel på kunnskap blant fagpersoner?

Benneche Osvold trekker fram den kanadiske psykologen Peggy Claude-Pierre som et eksempel på en som har hatt oppsiktsvekkende gode resultater i sitt arbeid med spiseforstyrrelser. Hun har brukt Montreux-metoden som hun selv har utviklet. Det er riktig at mange etter hvert har vist interesse for Claude-Pierres arbeid, men det er langt fra noen enhetlig støtte blant internasjonale fageksperter til hennes behandlingsmetode. Hun har også blitt møtt med stor skepsis blant mange eksperter. Ut ifra den kjennskap vi har til Claude-Pierres arbeid synes vi hun fortjener å bli tatt på alvor. Claude-Pierre understreker at kjærlighet og respekt for pasientene er et av de viktigste aspektene i behandlingen. Det som skiller henne fra mange andre som har arbeidet med spiseforstyrrelser, er kanskje hennes personlighet mer enn hennes metode. På hennes klinikk blir hver enkelt pasient døgnet rundt fulgt av en miljøarbeider og gitt veldig mye omsorg. Kostnadssiden av behandlingen blir tilsvarende stor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er fortsatt ikke fullstendig enighet blant fagpersoner om hvilke behandlingsmetoder som er best egnet verken for spiseforstyrrelser eller andre psykiske lidelser. Et nødvendig grunnprinsipp er å skape en terapeutisk allianse, uansett terapeutisk innfallsvinkel. Å skape denne alliansen, selve «møtet» mellom pasient og terapeut, er den største terapeutiske utfordringen og kanskje den vanskeligste. Det er denne allianse mellom pasient og terapeut som er avgjørende for en vellykket behandling, heller enn metode.

Når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser som ikke bare er en psykisk, men i høy grad også en medisinsk lidelse, trengs et samarbeid mellom ulike fagfolk for å kunne gi pasienten et mest mulig helhetlig tilbud.

Ved Aker sykehus, Klinikk for psykiatri, har pasienter fått tilbud om behandling for spiseforstyrrelser i ti år. Her har kunstterapi vært et av hovedelementene i behandlingen. Vi har aldri hatt noe problem med å skape en allianse med de pasientene vi har behandlet, men det behandlingstilbudet vi har i dag er ikke tilfredsstillende. Vi har ikke kapasitet til å gi mange av pasientene den oppfølging de trenger. Behandlingstilbudet ivaretas per i dag av to personer i tilsammen 130 prosent stilling. Arbeidet består primært av poliklinisk gruppebehandling. Pasienter med stort behandlingsbehov får i tillegg individuell oppfølging. For å ivareta den enkelte pasient best mulig samarbeider vi tett med primærlege og ernæringsfysiolog. Vi følger i dag opp 28 pasienter. I 1999 hadde vi 167 henvendelser vedrørende behandling. Gjennomsnittsalder var på 21 år.

Vi søkte allerede for ti år siden om å få opprettet en spesialenhet ved sykehuset for å kunne gi denne pasientgruppen et bedre behandlingstilbud, men vi har fortsatt ikke fått økonomisk støtte.

Behandlingssituasjonen for voksne med spiseforstyrrelser i Oslo er per i dag prekær. Pasientene henvises til psykiatriske og medisinske avdelinger og faller utenfor i begge sammenhenger. Innleggelse på psykiatriske avdelinger har for mange i denne pasientgruppen medført skrekkopplevelser som har fått alvorlige konsekvenser i ettertid. Innleggelser på medisinske avdelinger har heller ikke vært vellykket da pasientene trenger tettere og annen type oppfølging enn de kan få der.

Ifølge Stortingsmelding nr. 25 96/97 og Regjeringens strategiplan mot spiseforstyrrelser fra mars 2000 er behandling av spiseforstyrrelser et nasjonalt satsingsområde. Det foreslås også at det i de regionale helseplaner gis særlig ansvar til ett sykehus i regionen for utviklingen av høyspesialiserte tjenester. Dette samsvarer med vår erfaring fra Oslo hvor det i lang tid har vært behov for en spesialenhet for alvorlige spiseforstyrrelser. Pasienter med mindre alvorlige spiseforstyrrelser kan fortsatt behandles ved distriktspsykiatriske sentre og hos privatpraktiserende psykologer og leger.

Med utgangspunkt i vel dokumentert nyere internasjonal forskning og vår erfaring gjennom mange år har vi laget forslag til en behandlingsmodell ved Aker sykehus. Vi ønsker oss en enhet hvor man arbeider tverrfaglig og tar i bruk forskjellige tilnærmingsmodeller, med en felles holdning og behandlingsfilosofi. Nyere forskning viser at et strukturert opplegg rundt pasientene med et fagteam bestående av spesialister med medisinsk og psykiatrisk bakgrunn vil gi de beste resultater.

Ved Aker sykehus har vi lokaler ledige for å starte en slik enhet, vi har også noen av landets fremste eksperter innen faget som ønsker å arbeide ved enheten. Gjentatte ganger har vi søkt Oslo kommune om å øremerke midler til en slik behandlingsenhet. Statens helsetilsyn har øremerkede stimuleringsmidler til tiltak for å bedre behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser, men vi kan ikke søke om disse midlene uten Oslo kommunes godkjenning av søknaden. For to år siden sendte vi likevel en søknad til Statens helsetilsyn om støtte til å starte en spesialenhet for spiseforstyrrelser. Samtidig sendte vi en kopi til byrådsavdelingen. Byrådsavdelingen trakk vår søknad tilbake med beskjed om at det først måtte utredes om Oslo hadde behov for en slik spesialenhet. Vi søkte på nytt i februar 1999, per i dag har vi ikke engang fått tilbakemelding om at søknaden er mottatt i byrådsavdelingen.

Vi undrer oss over om bystyret og byrådsavdelingen overhodet har noe samarbeid? Gruppeleder for Kristelig Folkepartis bystyregruppe, Ann Kathrine S. Tornås, har støttet vår sak og tatt den opp flere ganger. I budsjettbehandlingen i fjor høst skrev fem partier seg sammen, Høyre, Ap., Frp og Venstre, da det gjaldt å øke behandlingstilbudet for voksne med spiseforstyrrelser i Oslo. Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre gikk i tillegg sammen om å bevilge penger til spiseforstyrrelsesprosjektet på Aker sykehus. Hvor er disse bevilgningene blitt av? Hvor lang tid skal byrådsutvalget bruke på å utrede et behov som forlengst er dokumentert? Mens våre søknader blir glemt i en skuff på rådhuset, dør pasienter på grunn av manglende behandlingstilbud. Ved Aker sykehus har vi som arbeider med disse pasientene, gjentatte ganger arbeidet langt utover det som er vår arbeidsdag, fordi vi har hatt pasienter som har vært så syke at vi har vært redde de ikke ville overleve til neste dag. Dette har aldri vært på grunn av manglende kunnskap om hvordan disse pasientene best kan behandles, men på grunn av manglende bevilgninger og vilje til å skape et bedre behandlingstilbud.