Likestillings- og diskrimineringsombud  Sunniva Ørstavik er bekymret for norske myndigheters mangelfulle svar på problemene med diskriminering i arbeidslivet. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen
Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik er bekymret for norske myndigheters mangelfulle svar på problemene med diskriminering i arbeidslivet. Foto: Jon-Are Berg-JacobsenVis mer

Alvorlige mangler ved norsk politikk

Arbeidsledigheten i minoritetsbefolkningen er tre ganger høyere enn i majoritetsbefolkningen

Meninger

En treffsikker likestillingspolitikk er en politikk som sørger for at menneskerettighetene er like tilgjengelige for alle. Slik er det ikke i Norge i dag.

«Førsteinntrykket er alltid det samme: Han er utlending. Han er kriminell. Navnet mitt legger til rette for fordommer; fra jentene i klassen, lærerne, rektor, arbeidsgivere og samfunnet», sier 20-åringen Amir.

Amir setter ord på det mange i samfunnet vårt opplever. I Norge kommer du ofte dårligere ut, dersom du har en annen hudfarge eller et annet språk enn flertallet. Menneskerettighetene er mindre tilgjengelige for deg hvis du er mørkhudet og heter Somaya. Du som diskrimineres betaler en mye høyere pris enn dem som diskriminerer deg. Det er det dystre bildet vi tegner i vår rapport om norsk politikk til FNs rasediskrimineringskomité.

I skolegården, i arbeidslivet og i samfunnsdebatten er det et skille mellom oss og dem, et skille mellom majoriteten og minoriteten. Utfordringene er godt dokumentert. Vi ser det i forskning, sannsynligheten for å bli innkalt til intervju synker med 25 prosent når søker har navn som viser en ikke-norsk bakgrunn. Vi ser det i arbeidslivsstatistikken, arbeidsledigheten i minoritetsbefolkningen er tre ganger høyere enn i majoritetsbefolkningen. Og vi ser det i sakene som kommer inn til oss. Gang på gang hører vi om stengte dører grunnet navn og hudfarge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norske myndigheters svar på utfordringene har vært mangelfull. Det finnes noen gode enkelttiltak, men det samlede arbeidet bærer preg av å være midlertidig og mangle helhet og strategi.

Norske myndigheter fører en politikk der det å tilhøre en gruppe som er ekstra utsatt for diskriminering ofte fører til dårligere hjelp og beskyttelse. Med dagens politikk er det etniske minoriteter som bærer nesten alle kostnadene ulikestillingen fører med seg. Det er ikke i tråd med menneskerettighetene.

I vår rapport til FNs rasediskrimineringskomité peker vi på tre alvorlige mangler ved norske myndigheters politikk. Vi kritiserer dem for ikke å lytte til de som blir diskriminert. Vi kritiserer dem for ikke å la diskrimineringen få konsekvenser, og vi kritiserer dem for å ha en politikk som handler mer om å endre minoriteten enn å motarbeide diskriminering hos majoriteten.

Det har blitt skrevet mye om unge som blir radikalisert fordi de ikke finner, eller ikke blir gitt, en plass i det norske samfunnet. De aller fleste blir ikke radikalisert. De blir triste og redde for mulighetene deres som går tapt. Eller som Amir skriver «Jeg frykter fremtiden. At jeg ikke blir gitt sjansen til å utføre noe, til å bidra, til å vokse og til å bli den beste versjonen av meg selv jeg kan bli».