Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Amatørenes krig

SV har vært de fredsæles parti. Nå er partiet selv i krig, og risikerer å ende opp som krigsoffer. Verst er fraværet av innsiktsfull debatt. Nå tørner frontene sammen på Lillehammer-landsmøtet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På 70-tallet, da jeg selv var kadett og sto fjernt fra SV, gikk de vordende Lillehammer-kamphaner i protesttog mot amerikanernes «terrorbombing» i Nord-Vietnam.

Mitt miljø var USA-vennlig og hadde et avslappet forhold til Vietnam. Derimot hadde vi et faglig engasjement; bombingen ble drøftet intenst i våre taktikktimer. Både instruktører og elever ved Krigsskolen mente dengang at bombingen var meningsløs. Den var styrt av politikere som ikke ville følge opp med bakkestyrker. Følgelig medførte bombingen ikke annet enn grusomme lidelser, uten noen overordnet strategisk eller taktisk hensikt.

Under Operasjon Ørkenstorm ble vi kanskje forledet til å tro at bombing var et egnet politisk middel. Ganske riktig hadde bombingen voldsom ødeleggende effekt både på militære og sivile i Kuwait. Men også der skjedde befrielsen på bakken. At resultatet ble så «vellykket», skyldes de helt spesielle topografiske forholdene. Iraks hær var plassert på noen få kvadratkilometer, i paddeflat ørkensand, uten muligheter for tilfredsstillende dekning.

Såvidt meg bekjent har krigshistorien bare ett tilfelle av vellykket bombing, der målet har vært å bombe frem en fred. Det var to bomber over henholdsvis Nagasaki og Hiroshima. De fleste vet hvor «vellykket» det var.

SVs bombevedtak har derfor ingen historisk eller fagmilitær forankring som skulle tilsi et vellykket resultat i Jugoslavia. Jeg savner en ideologisk og faglig debatt i SV forut for bombevedtaket i fjor høst. Når det ulykksalige vedtaket først var gjort, kritiserer jeg flertallet i stortingsgruppen for å ha gitt en blanco-fullmakt til å bombe, uten tidsramme.

Argumentet i høst var at Kosovos lidende folk sto foran vinteren. Nå, når bombingen er et faktum, er det vår i Kosovo. Muligheten til å utholde lidelse for flyktningene ville vært større, og selve flyktningkatastrofen mindre.

Likevel var SVs løsning å bombe, i år som i fjor!

Slobodan Milosevic er en av vårt århundres verste despoter, unnskylder ledende SVere seg med. Jeg spør: Hvorfor gjennomføre en aksjon som krever utallige uskyldige menneskeliv og ufattelige lidelser når det egentlig er en beskyttet mann og hans hoff som skal rammes?

Krig er å drepe uskyldige mennesker, uten lov og dom, for handlinger andre har begått.

Kommentatorer og aktører, både i og utenfor SV, har forsøkt å gjøre dette til en klassisk NATO-debatt i partiet. I stedet bør den handle om hvorvidt bombing er et gangbart politisk virkemiddel.

Jeg har til nå ikke møtt en eneste norsk offiser som støtter NATO-bombingen på faglig grunnlag. Fra militært synspunkt var det åpenbart at den skjøre mellomtilstanden mellom krig og fred ikke kunne løses med bomber alene. Et minimum måtte i så fall være å sette inn et brannkorps av bakkemannskaper på strategiske steder i Kosovo, for å sikre de sivile mot de massakrer og den utrenskning som de fleste forutså.

Det stilte SV og de øvrige politikerne seg imot, fordi det ville medføre hjemsendelse av soldater i kiste. Nå vil SV-ledelsen ha bakkemannskaper - som skyteskiver i ingenmannsland?

I stedet for å ta denne debatten innover seg, har man gitt seg på en liksomkrig, der man skal krige uten tap av egne soldaters liv, uten tanke på de hundretusener, flyktninger og drepte, som ble ofret på denne ideologiens alter. Bombene jagde alt av observatører, presse og humanitære organisasjoner ut av Kosovo. Dermed har bombene, om aldri så utilsiktet for SV, fungert i støttefunksjon for etnisk rensing.

Tømmingen av Kosovo for albanere kunne ikke skjedd uten SVs krig. Dette faktum endres ikke om Erik Solheim forkynner, korrekt nok, at det er Milosevics soldater som begår selve rensingen. Jeg sier SVs krig, fordi stortingsgruppen har stemt for å sette den i gang. At den også er andres krig, er irrelevant for debatten på Lillehammer, selv om min kritikk rammer alle som støttet vedtaket.

De siste dager har det kommet signaler om at Jugoslavia er på gli. Enkelte kan kanskje legge det ut som at bombingen har vært en suksess. Men det er en fattig suksess når Jugoslavia under bomberegnet har nådd sitt endelige mål og vel så det.

Det mest provoserende i SV-ledelsens argumentasjon er likevel den manglende respekt man har vist for FN og folkeretten. Man ville ikke begi seg inn i formaljuridiske diskusjoner når Kosovo sto foran folkemord.

Selvfølgelig var forholdene grusomme i Kosovo. Men organisert folkemord, som vi har sett i flere afrikanske stater de senere år, var ikke situasjonen da bombene falt. Tvertimot var det fortsatt dialog mellom partene.

SV har bidratt til å bryte ned respekten for krigens folkerett. Vi som har fulgt med, vet hvilken hard kamp det var å få gjennomslag for forbudet mot angrepskrig, den viktigste artikkelen av dem alle. Den har nå SV vært med på å undergrave - uten konsekvensanalyse og debatt. Brudd på Genhvekonvensjonene er krigsforbrytelser.

Hvor ønsker SV å sette grensen for angrepskrig? Hvilke andre konvensjonsartikler skal kunne brytes hvis hensikten er god? Hvem skal forklare den enkelte soldat hvilke krigsforbrytelser som er moralske og hvilke som ikke er det?

Å bryte ned respekten for Genhvekonvensjonene er å frata soldatene muligheten til å ta med seg siste rest av anstendighet på slagmarken - det ødelegger selve mennesket langt mer enn bomber og granater. En soldat som respekterer reglene kan spare titalls liv. En general kan spare tusener, som er tusener av enkeltmennesker som får en ny sjanse.

Mener SV at løsningen er angreps- krig med bomber hver gang folkemord truer?

Vil ikke da erfaringen fra Kosovo fortelle at når bombene faller, er det om å gjøre for regimet å forsere utrenskninger før man igjen sitter ved forhandlingsbordet?

Jeg tror den ynkeligste fred, med all verdens fredsbrudd, er å foretrekke fremfor en moderne krig. SV forsvarer seg med at fredsforhandlinger ikke førte frem. For en utenforstående er det vanskelig å se at fredsforhandlingene har vært ført i det hele tatt. Forhandlinger med bombetrusler minner mer om krigsforhandlinger enn fredsforhandlinger.

Selv har jeg alltid slitt mellom tro og tvil i militære spørsmål. I SV håpet jeg å finne refleksjon om så vanskelige temaer. Det er den refleksjonen jeg synes har manglet i stortingsgruppa.

Derfor gleder det meg at landsmøtet debatterer temaet. Å kaste ledelsen er neppe en løsning. Skaden har skjedd. Verken Kristin Halvorsen eller Erik Solheim har tatt sitt standpunkt med lett hjerte, faktisk har det kostet dem adskillig. Man kan ha respekt for det, selv om man er uenig. Det man ikke kommer utenom er en annen arbeidsform for fremtiden, slik at man i hvert fall har en begrunnelse for om representantene skal stille fritt eller bundet når landet dras inn i en krig.

Det er ingen skam å være amatør i krig. Verre er det når amatørene setter krigen i gang på egen hånd.