Gjengen bak «Utburd» har formodentlig hatt det gøy under innspilling. Dessverre er det en glede publikum ikke får ta del i.
Gjengen bak «Utburd» har formodentlig hatt det gøy under innspilling. Dessverre er det en glede publikum ikke får ta del i.Vis mer

Amatører i måneskinn

Det NTNU-produserte masterprosjektet «Utburd» har ingenting på kino å gjøre.

FILM: Blant underholdningsfilmens sjangre er grøsseren unik i det at den bygger på en flere tiår lang tradisjon av amatørskuespillere og ikke-eksisterende budsjetter. Et oppsiktsvekkende antall av sjangerens viktigste filmer har blitt til i skjæringspunktet mellom små økonomiske ressurser og stor oppfinnsomhet, og for ambisiøse amatører som står utenfor det etablerte produksjonsapparatet representerer den en snarvei inn i kinoene, historiebøkene og det gode selskap.

Dype skoger Det er dermed forståelig at avgangsklassen ved NTNUs linje for film- og videoproduksjon har valgt å produsere en skrekkfilm som sitt masterprosjekt. Beslutning om å vise resultatet på kino er derimot en gåte. For selv om Hollywood det siste tiåret har gjort lavbudsjettsskrekkfilmen til en sentral del av sin forretningsmodell, viser «Utburd» at det å lage en severdig grøsser krever langt mer enn kamerautstyr og en flokk glade amatører.

Filmen følger fem unge mennesker på hyttetur langt inne i en mørk skog. Én av dem har nylig hatt et lengre opphold på en institusjon for psykisk syke, en annen skriver bok om myter om barn som har blitt satt ut i skogen for å dø, mens de resterende tre defineres av karakteristikkene «bedrevitende», «friskus» og «glad i å tegne». Det viser seg naturligvis at ikke alt er som det ser ut til, og når mørket setter inn vekkes mytene om spøkelsesbarna til live.

Famling i mørket Både som filmkritiker og kinogjenger er jeg av den oppfatning at kinodistribusjon av utradisjonelle filmprosjekter beriker den norske filmkulturen, men «Utburd» er en såpass amatørmessig produksjon at den truer med å sette publikums tillit til norske kinosjefers dømmekraft i fare.

Visuelt er filmen på «Barne-TV»-nivå, og gjennom samtlige av dens 73 minutter kjemper skuespillerne en nytteløs kamp mot sitt ubehjelpelig keitete manus. Det er aldri noen tvil om hva de involverte prøver på — ei heller at de mislykkes.

Alle filmskapere behøver trening, men de fleste er forskånet fra å gjøre sine første famlende trinn i full offentlighet.