Amatørmessig Alarm-pris

Norge har fått en ny musikkpris. Og forhåpentligvis er Alarm-prisen kommet for å bli. Men gårsdagens jomfrushow avslørte en pris som foreløpig har null tyngde.

  • Alarm er prisen som skal ta musikken på alvor. Dessverre vitnet tidenes første Alarm-utdeling om en pris som verken tar musikken eller dens utøvere særlig alvorlig. Rotete og amatørmessig avvikling ga inntrykk av en tilfeldig prisutdeling. Og vinnerne om en pris som det er litt for enkelt å kuppe.
  • For en pris som skal ta musikken på alvor, er det en selvfølge at de nominerte i hver enkelt klasse blir presentert på skikkelig måte - det vil si gjennom en musikksnutt og gjerne også et bilde. For en lavbudsjettpris som Alarm kan man ikke forlange fancy fanfarer og spesialinnspilte videoer. Et lysbilde hadde vært nok. Men den eneste presentasjonen de nominerte Alarm-organisatorene hadde klart å hoste opp, var to velmenende, men noe mistilpassede programledere - Anneli Drecker og Harald Are Lund - som hastig leste opp noen navn fra et ark. Det slurvete preget ble forsterket av at arrangørene i en fei hadde slanket ned lista over de nominerte i forhold til dem som 63 norske musikkjournalister har e-poststemt på.

Resten av stemmene kom fra 75 000 nettbrukere.

  • Det er vanskelig å ta en pris som avgjøres av stemmegivning over nettet seriøst. Mulighetene for kupping er mange. Det bandet som er flinkest til å mobilisere fansen, vinner. Typisk nok takket metal-vinnerne Immortal «han som la inn en link fra immortal. no til Alarms webside» . Og ingen er bedre på slike kampanjer enn metal-banda. Takket være sine mange dedikerte fans verden over, kunne metal-entreprenør Sigurd Wongraven innkassere prisen for både beste liveband - Satyricon - og beste nettside - moonfog.com.
  • Spellemannprisen trenger et supplement. Som en institusjon i norsk musikkliv henger den skremmende langt etter. Men når den prisverdige utfordreren Alarm sier at de skal ta musikken på alvor, er det kritikkverdig at de ved første forsøk tar opp i seg en av de skikkene Spellemann har blitt kritisert for. Nemlig bruk av komikere (Atle Antonsen, Espen Thoresen og de der) for å gjøre musikken spiselig og salgbar overfor publikum. Men Alarm-organisatorene syntes tydeligvis også at latterliggjøring av house og metal er deres anliggende.
  • Til sist: Det sier noe om det litt tilfeldige som preget Alarm at organisatorene ikke engang klarte å fjerne talerstolen og det høytragende mikrofonstativet til Drecker og Lund når de slapp til undergrunnseliten i norsk musikk som pauseinnslag. Liveopptredenen til band som Boy, Ricochets, Cadillac og ikke minst Tungtvann var kveldens beste bevis på framgangen i Musikk-Norge. Men talerstolen og alt det andre slurvet må vekk hvis Alarm skal bli tatt på alvor.