Ambassadør Andersen i tenkeboksen

Maj Britt Andersen (56) droppet popbransjen, men beholdt musikken. Det har barn i alle aldre gledet seg over i snart 30 år.

KREATIV: Maj Britt Andersen har jobbet utrettelig med barnekultur i 30 år og skal bruke høsten til å klekke ut nye prosjekter, deriblant kanskje en ny Prøysen-forestilling. Både tekstmengden hos Prøysen og hennes egen dialekt er på hennes side i så måte. FOTO: TERJE MOSNES
KREATIV: Maj Britt Andersen har jobbet utrettelig med barnekultur i 30 år og skal bruke høsten til å klekke ut nye prosjekter, deriblant kanskje en ny Prøysen-forestilling. Både tekstmengden hos Prøysen og hennes egen dialekt er på hennes side i så måte. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

—DENNE høsten? Egentlig er jeg litt i tenkeboksen. For første gang på fire år står jeg med nokså blanke ark, sier Maj Britt Andersen på innsvingt totendialekt og smiler mot sola over Semsvannet.

Den lille innsjøen i Asker er ikke akkurat Mjøsa, men når ei skreiajente velger å gjøre askerbøring av seg, slik Maj Britt gjorde for 19 år siden etter 10 år i Oslo, må nødvendigvis goder som nærhet til Mjøsa og høyhimlede flatbygder gå fløyten.

—Blanke ark høres både litt skummelt og litt deilig ut for en garva frilanser med 38 års artistkarriere? Eller 42, om vi tar med åra som vokalist i Bruno, det sagnomsuste dansebandet fra Gjøvik?

—Mest deilig foreløpig, kommer svaret uten nøling.

—Jeg har jobba så mye at jeg har litt å gå på. Perioden som FORUT-ambassadør går ut i høst samtidig som Riksteatret tar et pauseår med juleforestillingen om Pulverheksa, og det skal bli fint med litt tid til å tenke nytt. De siste fire åra har jeg nesten vært «ansatt» og det har vært trygt og godt, men tryggheten tar kanskje bort litt av kreativiteten? Neste år er det jo Prøysen-jubileum, og jeg merker at jeg leker med tanken om å lage en ny Prøysen-forestilling.

—Går det an å nærme seg Prøysen uten å havne i konflikt med forvalterne av Prøysen-arven, først og fremst datteren Elin Prøysen?

—Jeg vet at mange har inntrykk av at det er vanskelig. Men Elin var veldig imøtekommende da jeg lagde de tre Prøysen-albumene «Kjærtegn», «Onger er rare» og «Dørstokken heme», også da jeg kom med nye melodier som Geir (Holmsen — bassist, komponist, arrangør og ektemann i 30 år, red. anm.) hadde laget til «Kjærtegn». Både Elin og moren hennes var glade for at vi tok tak i tekstene og mente at versjonene var i Prøysens ånd, og jeg skjønner godt at de ønsker å passe litt på. Jeg ville heller ikke ha likt det om noen hadde forsynt seg av mine ting uten å spørre først, særlig ikke hvis det resulterte i versjoner som jeg følte ble helt feil.

—Hva har du gjort som FORUT-ambassadør?

—FORUT er en organisasjon som driver bistandsarbeid, blant annet med bygging av skoler, barnehager og barnehjem, og siden 2009 har jeg vært med på barneaksjonene her hjemme for barn i Bangalore i India og Bawatele i Malawi. Da jeg ble spurt om å være ambassadør, var det mye på grunn av barneplatene og barne-tv-programmene som jeg lagde sammen Trond Brænne og Geir på 90-tallet, og etter at jeg hadde besøkt Bangalore og Bawatele sammen med folk fra FORUT, lagde vi to album, «Indranis sang» og «Landsbybarna i Bawatele». Trond skrev nok en gang tekster, og inspirert av det jeg hadde opplevd, skrev jeg for første gang tekster selv. Geir lagde all musikken og spiller sammen med de andre faste musikerne mine, Stian Carstensen, Andreas Utnem og Paolo Vinaccia pluss noen til. Platene inngår i FORUTs arbeid med å samle inn penger til bistandsarbeidet på de to stedene.

—Hvem er Indrani?

BAWATELE:  Maj Britt med banjominne fra Malawi, som hun besøkte som ambassadør for bistandsorganisasjonen FORUT. PRESSEFOTO: JO MICHAEL
BAWATELE: Maj Britt med banjominne fra Malawi, som hun besøkte som ambassadør for bistandsorganisasjonen FORUT. PRESSEFOTO: JO MICHAEL Vis mer

—En fireåring — hun er åtte nå - som bodde sammen med besteforeldre, foreldre og to brødre i et hus på åtte kvadratmeter i en registrert slum i Bangalore. «Registrert» vil si at myndighetene vedkjenner seg den, noe som gjør den til et bedre bosted enn en uregistrert slum. Hun var en av de heldige som fikk gå i FORUT-barnehagen, og var ei sterk og lykkelig lita jente som nå kanskje kan få seg en utdannelse og hjelpe seg selv og andre ut av slummen.

—Bawatele?

—Er en strømløs landsby i Malawi der jeg ble kjent med Lines, som også var fire. Hun bodde med søsteren sin og bestemoren under enda mye fattigere kår enn Indrani. Det bor 25 familier i Bawatele, med ett mangotre og en maisåker som eneste matforsyning. Landsbyen har en skole for barn fra distriktet, men 3000 elever og 15 lærere har ikke på langt nær nok innendørs plass. Siden halve året er regntid og umulig for utendørsundervisning, blir det lite skolegang på mange.

—Hvordan kan norske barn hjelpe dem?

—En av ideene til FORUT er å fortelle barn i Norge hvordan barn som vokser opp under langt fattigere kår har det i hverdagen, med like mye vekt på likheter som på ulikheter. Jeg har reist mye rundt i norske barnehager og sunget og fortalt ungene om hvordan Indrani og Lines er akkurat som dem, at de liker å leke, synge, sparke fotball og danse og at de ler av de samme tingene, men at de av og til har lite mat og at de nesten ikke eier noen ting. Da er det aldri noen mangel på empati og interesse, ungene går rett på sak og spør om hvordan de kan lage sin egen aksjon for å samle inn penger.

—Du hadde din egen popkarriere i gang da du tok steget fra pop og soul og over til først Prøysen, Egner og Vestly, deretter dine egne ting sammen med Trond Brænne og Geir?

—Jeg var 24, hadde sunget i band siden jeg var 14 og hadde laget to soloalbum, men hadde aldri følt meg helt hjemme i popverdenen. Det var gøy å reise omkring og synge låter jeg likte, men jeg savnet å gjøre noe mer meningsfylt og bestemte meg for å bli barnepleier. Jeg begynte å jobbe i barnehagen ved Ullevål sykehus, der jeg sang og leste mye for ungene, særlig ting av Alf Prøysen og Anne-Cath.Vestly som jeg hadde med meg fra min egen barndom.

Så traff jeg Geir omtrent samtidig som jeg kom i kontakt med Trond Brænne, som hadde barn i den barnehagen. Da han en dag kom med en tekst, «Ballongvisa», som Geir etter hvert laget melodi til, begynte samarbeidet vårt og vi begynte så smått å fable om å lage en barneplate.

—Og det ble det spellemannsprell av?

—Ja, i 1985 ble vi spellemannprisnominert i klassen for Beste barneplate for debutalbumet vårt, «Har du hørt det?». Under tv-sendinga ble vi kalt opp som vinnere, men måtte gå ned og sette oss igjen. Brødrene Dal, som sto for utdelingen, hadde misforstått resultatlista som var ordnet alfabetisk og ikke etter poeng. Men på grunn av skandalen fikk vi hele førstesida i VG dagen etter, året etter vant vi med «Folk er rare» og siden har det gått slag i slag med plater, tv, forestillinger og konserter helt fram til nå.