STUDIO:  Arild Andersen i hjemmestudioet/arbeidsrommet som huser ca fem kontrabasser, et par el-basser, en gitar og masse lydisenkram. Han har holdt seg oppdatert på pick up-systemer og for-forsterkere omtrent siden de ble oppfunnet til bassbruk, i jakten på tydelig lyd og syngende tone. Foto: TERJE MOSNES
Arild Andersen
Foto: Terje Mosnes
STUDIO: Arild Andersen i hjemmestudioet/arbeidsrommet som huser ca fem kontrabasser, et par el-basser, en gitar og masse lydisenkram. Han har holdt seg oppdatert på pick up-systemer og for-forsterkere omtrent siden de ble oppfunnet til bassbruk, i jakten på tydelig lyd og syngende tone. Foto: TERJE MOSNES Arild Andersen Foto: Terje MosnesVis mer

AmBASSadør Andersen

I år er det 50 år siden Arild Andersen (68) begynte å spille kontrabass. Han øver ennå.

(Dagbladet): Arild Andersen-biografien på www.jazzbasen.no er lang som ei femmil.

Allerede før første matstasjon, sånn ca 1974, framstår den som en slags «hvem er hvem» i norsk og internasjonal jazz, og fram mot den høyst foreløpige målgangen bare baler det på seg.

Sånn må det bli når bio'en handler om a) en ettertraktet «sideman» som gjennom karrieren har delt scene med nesten alle, og b) enda mer om en etablert solist, leder og komponist som i 40 år raust har invitert medmusikere og publikum i inn- og utland til sitt musikalske energifelt.

Lyd og tone
Gjennom 50 år har Arild Andersens musisering utgjort en så vesentlig og mangslungen del av lydsporet til mange menneskers liv at et spørsmål gir seg selv: Hva er den røde tråden i Andersens bassutfoldelse fra 1960-tallet og fram til i dag?

Eller omvendt: Hva er den største forskjellen på hvordan han spilte den gang og hvordan han spiller i dag?

—Én ting som i hvert fall ikke har forandret seg, er ønsket mitt om en tydelig lyd og en syngende tone. Det har jeg bevart hele veien, innleder han etter ca halvannet sekunds grubling.

—Hvordan ble du klar over akkurat dét ønsket?

—I 1962, før jeg begynte å spille bass, så jeg et tv-opptak med bandet til Shorty Rogers. Gary Peacock spilte bass, og selv i kompsammenheng hørte jeg hver eneste tone fra bassen. Det var første gang, og det fascinerte meg. Både fra plater og «live» var jeg vant til å høre bassen som et bakgrunnsinstrument der ikke alle tonene var like tydelige.

—Hvordan gikk du til verks for å bli hørt?

—Dette var før vi kunne forsterke basslyden med pick up-systemer, så da jeg begynte å spille med Karin (Krog) og Jan (Garbarek) utpå 60-tallet, spilte jeg ganske hardt og kraftig. Med forsterking ble det etter hvert mulig å sette strengene lavere mot gripebrettet, da kunne jeg spille fortere og med annerledes teknikk.

Lyden først
—Hvorfor er lyden din, eller tonen, så viktig for deg?

—Den er det som treffer meg først. Hvis jeg hører ei plate - Stan Getz, Coltrane, Miles, Billie Holiday, hvem som helst - er det tonen jeg gjenkjenner artisten på. Fraseringer og alt annet kommer etterpå. Lyden er det varemerket som iallfall jeg er på utkikk etter.

—Tonedannelsen på kontrabassen skjer der en finger presser strengen mot gripebrettet og der en annen finger drar og slipper strengen. Her er det snakk om presisjon og finjusteringer for å oppnå akkurat den tonekvaliteten du er ute etter?

—Det er å øve teknikk, som jeg har gjort veldig mye. Å få høyre og venstre hånd til å jobbe sammen krever en spesiell teknikk, du må begynne med å gjøre tingene langsomt og så øke tempoet til det glipper. Så starter du på ny, og passer på å øve der det glipper, ikke på det du kan. Strenger og justering av bassen betyr også veldig mye.

—Gjør du spesielle øvelser?

—Dave Holland lærte meg en øvelse i New York en gang, og jeg har en som jeg fikk av Niels-Henning (Ørsted Pedersen). Jeg har jo aldri gått på noen jazzskole, jeg har plukket opp ting hos folk som har vært bedre enn meg, men allerede før jeg fikk forsterker, syntes jeg det var greit å ha teknikk til å utføre de ideene som datt ned i huet på meg mens jeg spilte.

Jeg husker at jeg hørte Richard Davis spille noe på ei plate en gang, og jeg kunne ikke fatte hvordan han gjorde det. Jeg grubla og grubla, og en natt drømte jeg at jeg var på jazzklubb og så hvordan han fiksa det. Neste morgen kunne jeg spille det.

Skreller av
—Hva med forskjellen på den musikeren du er i dag og den du var tidlig i karrieren?

GJEST: Arild Andersen med Joshua Redman på Moldejazz i 2006. I juli blir det gjenforening i Kongsberg. Foto: TERJE MOSNES
GJEST: Arild Andersen med Joshua Redman på Moldejazz i 2006. I juli blir det gjenforening i Kongsberg. Foto: TERJE MOSNES Vis mer

—For 20 år siden kunne jeg spille såpass mye forskjellig at jeg begynte å skrelle av ting i stedet for å tilføre enda mer. I dag kan jeg nok stole mer på melodiske linjer og lange toner, og liker å spille ballader rett på ener'n og treer'n, uten opptaktene.

—Kunne du som 30-åring i ungdommelig uforferdethet spille ting som du ikke greier i dag?

—Jeg tror jeg skulle klart det meste. Men jeg har hørt noen gamle opptak der jeg spiller ting som nok ville krevd litt øving først, ja. Det gikk unna noen ganger.

-Øver du mye uptempo?

—Helt siden 80-tallet har jeg øvd skalaer med metronom på 108-tempo. Først 4-deler, så 8-deler og så 16-deler. Spiller det som «walking bass», men hvis vi først snakker om forandringer, så ligger nok den største i et ønske om totalt sett å spille litt saktere og la ting ta litt mer tid.

—Og heller øke egenvekten i hver tone?

—På en eller annen måte. Med «Mira», den nyeste plata mi med Paolo (Vinaccia) og Tommy (Smith), hadde jeg lyst til å lage et balladealbum uten sånne raske «show off»-låter, men rett og slett forsøke å finne den indre energien i langsommere melodier. Jeg er veldig fornøyd med utfallet, men det måtte nok gå 50 år før jeg kunne spille inn et sånt album. Jeg liker å kalle det musikk for søndagsformiddager og ikke for fredagskvelder.

Kongsberg
—Vi har snakket om før og nå. Hva med framover?

—Kongsberg Jazzfestival har 50-årsjubileum i år, og de spurte om jeg kunne sette sammen et band for anledningen. Jeg svarte at jeg ikke hadde lyst på noe «komp med stjernesolister som kommer innom»-opplegg, men at jeg gjerne ville lage et band med musikere som jeg føler at jeg kan skape fin musikk sammen med. Og sånn blir det, en kvartett med Billy Hart på trommer, Bobo Stenson på piano, Bendik Hofseth på saksofon og meg.

Billy Hart har jeg kjent i mange år, men aldri spilt med før i fjor i New York og det var veldig fint. Bendik har jeg spilt mye med, og da vi var med på en plateinnspilling med en amerikansk pianist for en stund siden, spilte han så fenomenalt at jeg bare måtte spørre ham. Billy og Bobo kjenner hverandre fra Charles Lloyd-kvartetten for noen år siden, så det er kryssende linjer her.

—Du og Bobo har en felles Kongsberg-fortid fra jobben med Sonny Rollins i 1971, og får en amerikansk saksofongjest på besøk denne gang også?

—Ja, siden Joshua Redman er i Kongsberg med eget band i år, kommer han til å hoppe inn som gjest i siste del av konserten. Men før Kongsberg skal jeg til MaiJazz i Stavanger med trioen, og vi skal også til Sør-Korea i høst. Jeg skal være med på noen jobber ute i Europa og jeg skal til Moldejazz, så det er fortsatt mye musikk å lære seg.