UTVIKLING: Ifølge en FN-rapport lever en tredel av befolkningen på Ny-Guinea på samme måte som for flere tusen år siden. Her deltar stammefolk ved Lake Sentani i en festival som feirer deres gamle skikker. AFP PHOTO / ROMEO GACAD
UTVIKLING: Ifølge en FN-rapport lever en tredel av befolkningen på Ny-Guinea på samme måte som for flere tusen år siden. Her deltar stammefolk ved Lake Sentani i en festival som feirer deres gamle skikker. AFP PHOTO / ROMEO GACADVis mer

Ambisiøs og omstridt beretning om menneskenes historie

Stål, biologi og geografi.

ANMELDELSE: Hvorfor har europeerne de siste 500 år dominert verden? Svaret på de kompliserte spørsmålene om menneskenes utvikling destilleres i boka «Våpen, pest & stål» ned til ett ord: proteiner. Forklaringen på den hvite manns overlegenhet er ifølge forfatteren Jared Diamond, professor i geografi og fysiologi ved Universitetet i California, unik tilgang til næringsstoffer.

Proteiner og karbohydrater - samt virus og bakterier - har utkonkurrert våre motstandere og gjort europeerne i stand til å erobre og herske over andre folkeslag med til dels katastrofale følger.

Diamonds bok, opprinnelig utgitt i 1977, førte til en Pulitzer-pris og er ifølge forlaget Spartacus oversatt til 25 språk og solgt i flere millioner eksemplarer. En tv-serie på National Geographic bidro selvsagt også til økt oppmerksomhet for Jared Diamonds omstridte teorier. Boka er nå omsider utgitt på norsk, lojalt oversatt av Mie Hidle til et levende og presist norsk.

FORFATTEREN TIDFESTER vippepunktet for det europeiske hegemoni til året 1532 da conquistadoren Pizzaro tilfangetok og drepte Atahualpa, eneherskeren over Inka-riket, den største og mest avanserte statsdannelsen i Den nye verden. Hvordan kunne det skje, at analfabeten Francisco Pizarro med sine 168 soldater kunne vinne over Atahualpa, dyrket som gudeliknende enehersker og omgitt av en hær på 80000 mann?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er fra dette sammenstøtet ved Cajamarca i dagens Peru Diamond har hentet tittelen til sin bok: Spanjolene seiret ved hjelp av metallrustninger, hjelmer og stikkvåpen av stål. Inkaene kunne ikke stille opp med annet enn rustninger av polstret tøy, stein, stridskøller og bronsevåpen.

PESTEN TOK RESTEN. Sykdommer som kopper, meslinger og influensa spredte seg som epidemier over begge de amerikanske kontinentene og drepte anslagsvis 95 prosent av den førkolombianske indianerbefolkningen, skriver Jared Diamond.

Kritikere som historieprofessor Tom Tomlinson minner om at ikke all vestlig imperialisme følger dette mønsteret, og viser for eksempel til britenes erobring av India eller Nederlands kolonisering av Indonesia, som ikke skjedde ved overlegen våpenbruk eller spredning av farlige sykdommer.

MEN HISTORIEN om menneskenes utvikling har selvsagt et mye lengre tidsperspektiv, og Diamond går 13000 år tilbake, da den siste istid tok slutt, for å anskueliggjøre sine omstridte teorier. Han forteller innledningsvis om sine erfaringer som fugleforsker i 1972 på Papua Ny-Guinea, den østlige delen av verdens nest største øy, og om vennen Yali som spurte:

Ambisiøs og omstridt beretning om menneskenes historie

«Hva kommer det av at de hvite har laget så mye cargo og tatt det med til Ny-Guinea, mens vi svarte har så lite cargo selv?»

Boka «Våpen, pest & stål» er et forsøk på å svare Yali. Og det er tilsynelatende ingen grenser for Diamonds pedagogiske ambisjoner.

Han følger i menneskets spor på vandringene fra det sørlige Afrika til Eurasia (en upresis betegnelse som forfatteren bruker om Europa, Asia og Nord-Afrika), til øyene i Stillehavet, til Øst-Asia og Amerika. Han spør retorisk om hvorfor ikke det var afrikanerne sør for Sahara eller den amerikanske urbefolkningen som endte opp med kuler og krutt og de verste sykdommene - og dermed kunne overvinne inntrengere og erobrere.

TIL JOURNALISTER som «hele tiden ber forfattere oppsummere tykke bøker i én setning», har Jared Diamond dette svaret:

«Historien tok ulik retning for ulike folkeslag på grunn av ulike miljøforhold, ikke på grunn av biologiske forskjeller mellom menneskene selv.»

Det finnes ikke snev av hvit rasisme hos Diamond. Han hevder for eksempel at melanesierne, som han studerte i en årrekke, er mer intelligente enn den vanlige nordamerikaner fordi kampen for tilværelsen på Ny-Guinea var så mye hardere at det førte til en selektiv utvelgelse av de best tilpasningsdyktige.

DENNE DARWINISTISKE evolusjonsteorien gjør Diamond, etter det jeg kan se, ikke gjeldende for befolkningen sør for Sahara, eller for etterkommerne av slavene i Karibia. Ifølge en FN-rapport lever en tredel av befolkningen på Ny-Guinea på samme måte som for flere tusen år siden. Utdanningsnivået er lavt, og landet sliter med mye kriminalitet. Aids-epidemien sprer seg på øyene, og landet er nå blant de hardest rammede i Asia.

MEN JARED DIAMOND har ingen tro på at «sivilisasjon» i seg selv er et gode. I en oppsummerende prolog skriver forfatteren at vi absolutt ikke skal glorifisere folk av vesteuropeisk opphav: Han hevder altså tvert imot at de grunnleggende trekkene i vår sivilisasjon ble utviklet av andre folk som bodde andre steder, og at utviklingen de siste 13000 åra ikke har gått rettlinjet framover mot stadig større lykke. Det har den gode professor utvilsomt rett i, men man stiller seg mer undrende til utsagn som at «industrialiserte stater er 'bedre' enn jeger- og sankerstammene, eller det at å forlate en jeger- og sankertilværelse for jernbasert statsdannelse representerer et 'framskritt', eller at det har gjort oss lykkelige.»

ALT DETTE LYDER som en forgangen, romantisk dyrking av den «edle ville», eller rett og slett reaksjonært; og er i alle fall ikke forenlig med FNs levekårsindeks for 2010 der Papua Ny-Guinea er rangert som nummer 153 av 187 land.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen gir i en tidvis ironiserende introduksjon professor Diamond rett i at årsaken til den eurasiske dominansen er å finne i jordbruksrevolusjonen og husdyrholdet i den «fruktbare halvmånen», det som i dag kan betegnes som området fra Libanon til Mesopotamia.

Har dermed den menneskelige, individuelle kreativitet liten eller ingen betydning i utviklingshistorien? Er vi passive roboter som hjelpeløst er programmert av klima, fauna og flora, slik Diamond tilsynelatende gir uttrykk for?

Diamond reviderer selv denne oppfatningen i bokas epilog ved å framheve at uten menneskelig oppfinnsomhet «ville samtlige av oss fremdeles ha skåret kjøtt med steinredskaper og spist det rått slik våre forfedre gjorde for mange millioner år siden». Forfatteren viser til at det finnes oppfinnsomme mennesker i alle samfunn: «Det er bare det at noen miljøer gir mer råmateriale, og bedre forhold til å ta oppfinnelser i bruk, enn andre.»

Han har nok ellers rett når han skriver at en historiker som på et tidspunkt fram til 1450 e.Kr. Hadde fått i oppdrag å forutsi verdensutviklingen, ville ha betraktet det som usannsynlig at det var Europa som skulle dominere til slutt. Med Diamonds ord var Europa et tilbakeliggende område i det han kaller Den gamle verden, et begrep forfatteren temmelig uklart definerer som Eurasia. Men etter hvert ble store deler av den «fruktbare halvmånen» forvandlet til halvørken, og mistet sitt enorme forsprang.

HVA SÅ MED KINA som i middelalderen var verdensledende teknologisk, og der matproduksjon og dyrehold var fullt på høyde med det gamle Mesopotamia? Kina var også verdensledende som politisk stormakt og hadde kontroll over enorme havområder med sin avanserte flåte med skip på opptil 400 fot og et til tider et totalt mannskap på 28.000 mann. Så hvorfor var det ikke kinesiske skip som seilte rundt Kapp det gode håp og koloniserte Europa? Årsaken er såpass banal som intriger ved det keiserlige hoff. Etter 1433 sluttet Kina å sende sine skip ut på verdenshavene, verftene ble nedlagt og det store, sentraliserte Kina isolerte seg fra omverdenen - med katastrofale følger.

Dermed lå veien åpen for Portugal og Spania - og europeiske dominans de neste 500 år. Dermed er også ringen sluttet i Jared Diamonds lange, stundom altfor lange, beretning om menneskenes historie gjennom 13000 år.