Ambisiøs romandebut

Godt språk og vekkende poenger i en roman som trekker i flere retninger.

Nils-Øivind Haagensen utgir i disse dager sin første roman, «Det radioaktige». Han har tidligere skrevet to diktsamlinger, og felles for utgivelsene er en utforsking av begreper som hukommelse og bevegelse.

Zoomer inn livet

I debutsamlingen «Hender og hukommelse» fra 1998 het det: «Hukommelsen er et lysflimmer.» For Stickan Persson i årets bok er hukommelsen som radiofrekvenser, stemmer som av og til høres klart, andre ganger ikke. Det er alle stemmene i stillheten, det radioaktige i ham, som gjør at Stickan én dag setter fra seg skoene og spaserer ut av familielivet. For å vandre rundt til føttene sier stopp. Tjue år seinere bestemmer datteren Lisa seg for å filme alt rundt seg i håp om å finne en forbindelseslinje mellom seg selv og tilværelsen. Hun vil fange den ene betydningsfulle detaljen i den kontinuerlige bevegelsen livet er, og til slutt zoomer kameraet inn den viktigste - faren.

Kompleks

«Det radioaktige» er en ambisiøs roman og har et komplekst mønster av meninger. Den er reflekterende, og stiller spørsmål som: Hvordan skal man skape tilknytningspunkter til tilværelsen når alt er i flukt og forandring? Stilen er fabulerende, med innslag av det surrealistiske.

Innledningsvis er boka vanskelig å trenge inn i, blant annet fordi fortellingen om Lisa virker stiv og konstruert og litt likegyldig. Denne rammefortellingen samler ikke historiens mange avstikkere godt nok, og medvirker til at romanen virker litt ubestemmelig. Etter hvert som enkeltpersonene i Lisas filmunivers gis større plass, viser imidlertid Haagensen seg som en ypperlig relasjonstegner. Refleksjonsvilje og et godt språk styrker også denne ellers noe sprikende romanen.