Ambisiøs som faen

Imponerende hybrid-roman om to søsken og et gjenferd.

BOK: Matthias har meldt seg ut av livet, og flyttet ut på landet hvor han bor i et gammelt hus sammen med søsteren sin.

Her fordriver han tida med å gjøre lite eller ingenting, rent bortsett fra å passe på kunstnersøsteren Regine og lage mat.

Imponerende

Dette er den tilforlatelige rammen rundt Gunstein Bakkes andre roman, og det kunne kanskje vært en helt normal, norsk bygdehistorie hadde det ikke vært for to ting: Bakke har store ambisjoner og litterært talent nok til å gjøre dem om til ord. «Den indre olding» er en virkelig imponerende roman, som aldri slutter å overraske eller utfordre leseren. Bakke har en formuleringsevne av dimensjoner, og en forfatter som nonchalant slenger ut av seg linjer som «det går ikke an å tie uten at det blir noe usagt av det» skal man lese med stor oppmerksomhet.

«Den indre olding» er en ordentlig hybrid av en roman: Den er en fortelling om søsken, en fortelling om bygdeliv, den er en spøkelseshistorie, den har en anelse krim i seg, den har fragmenter av en oppveksthistorie og den er beretningen om en ung mann med et slags prosjekt: Å finne oldingen i seg selv. Det høres rart ut, det høres absurd ut, men det fungerer så fullkomment som bare noe rart og absurd kan.

Et enkelt liv

Bokas hovedstemme tilhører Matthias, det er hans erindringer og detaljerte observasjoner som gjør at handlingen henger sammen. Han lever et enkelt liv, uten de store dramatiske hendelser, stort sett kretser det rundt søsteren Regine. Hun er dypt konsentrert om sin kunst, muligens for å komme over bruddet med kjæresten, den langt eldre læreren Mollok.

Matthias\' søster er ikke bare kunstner, hun har også god kontakt med de døde, og har ei fortid som et mye brukt medium. Det var da også under en seanse at hun fikk et fysisk sammenbrudd som tok knekken på forholdet til Mollok. Og Matthias er svært skeptisk til at Mollok vil prøve å gjenoppta kontakten med Regine.

Huset søsknene bor i har en gang tilhørt søsknenes oldemor, og gamle Mildred går igjen der. Matthias merker henne ikke, mens den langt mer sensitive Regine ikke føler noe ubehag ved at oldemoren er hos dem. Men Mildred er ikke bokas eneste gjenferd, av og til møter vi også hennes sønn Matthias. Han druknet som seksåring og går nå igjen og observerer sin navnebror.

Dette var et forsiktig forsøk på å beskrive litt av det som foregår i «Den indre olding», men det er ikke på noen måte dekkende for den kaleidoskopiske helheten. Den må man avdekke og avsløre selv, og denne romanen er det virkelig verdt å gå på oppdagelsesferd i. Sannsynligvis drukner den i støyen rundt de store navnene i høst, men de mer eventyrlystne bør melde seg på.