Ambisiøse ungfoler

Spektrum-aktuelle Trivium sparer ikke på kruttet på sin fjerde plate.

CD: Det var en aldri så liten sensasjon i emning da en da 19 år gammel Matt Heafy og hans Trivium slapp «Ascendancy» for snaut fire år siden. Albumet var ikke uten lyter, men det viste en ungfole med en musikalsk modenhet og visjon som satte mange av sine langt eldre kolleger på sidelinja. Oppfølgeren «The Crusade» ble en aldri så liten nedtur. I sin desperasjon etter å iscenesette seg selv som det nye Metallica, ble resultat mer et oppgulp av pastisj, dølle slagordrefrenger og middelmådige riff som i sine verste øyblikk grenset til det parodiske.

Nye takter

Den ballen har gjengen heldigvis sluppet da de gikk i studio for å spille inn «Shogun». De tendensiøse elementene har måttet vike for en palett bestående av langt mer intrikate fargesammensetninger. Allerede i åpningslåten «Kirisute Gomen» viser Matt Heafy med all tydelighet at han har til hensikt å stoppe kjeften på dem som murret om at bandet var karakterløst og formelpreget i forrige runde. Den nær sju minutter lange sangen bukter seg mellom storslagne melodilinjer, avanserte taktskifter og death metalinspirerte oppbygninger. En tung materie å fordøye, og milevis unna eteren.

Kompleksitetstyranni

Heafy har en velutviklet musikalsk forståelse, noe som dessverre også er litt av hans problem. Bandet er på et teknisk nivå som gjør at de mestrer det meste, og da er det lett å falle for fristelsen å bli litt overivrige innimellom. Trivium har en tendens til å gjøre det unødvendig vanskelig for seg selv der de hopper mellom In Flames-aktig mykmetal, proginspirert black metal à la Emperor og den mer tradisjonstunge Iron Maiden-skolen. Med altfor mye på hjertet, forsvinner tidvis noe av låtfokuset. Det betyr ikke at plata er dårlig, det er rikelig av halsbrekkende partier og imponerende avleveringer. Det tar bare litt tid å få finne fram i den tette kruttrøyken.