Ambisiøst kollaps

Det er godt ment når jeg vil rose somandebutanten og teologen Jan Ove Ulstein - stom tidligere blant annet har skrevet diktsamlinger og musikkspill - for de høye aspirasjonene han har hatt med romanen «Satyr i katedralen»

Mye av forfatterens ambisjoner er å gjenfinne i tittelen. Satyren representerer det sanselige, rå og vulgære, hva katedralen står for kan en hver forstå. Ulsteins mening har åpenbart vært å si oss noe om spennet mellom råskap og høyverdighet i vår europeiske tradisjon.

På mange måter er også personkonstellasjonen spennende. Romanens krumtapp og mest sentrale person, hvis 'lidenskap i livet er tekstar og tolking av dei' sitter ved et kafebord i Athen, selve arnestedet for den europeiske sivilisasjonen. Hans ambisjonsnivå er på linje med forfatterens. Foran seg har han to manuskripter, skrevet av mennesker han kjenner godt.

Det ene er forfattet av munken Emanuel, et høykultivert menneske som er dypt forankret i en katolsk tradisjon. det andre er skrevet av en vestlandsk lektor, en mann på sammenbruddets rand. Mens munkens manuskript er en fabulering om Guds nærvær og menneskets eksistens på jorda, er loktorens en fortelling om en dypt kaotisk oppdragelsesreise uti desperat seksualitet. Slik etablerer Ulstein spennet mellom høyt og lavt.

River

Til forfatterens heder skal det altså sies at han legger lista høyt. Slik denne anmelderen ser det river han imidlertid. Skal man ta for seg et emnhe så kolossalt og mangfolkdig som spennet i den europeiske kultur, eller skal man sirkle inn 'den europeiske samtalen', for å bruke Ulsteins egne ord, kreves det et kunnskapstilfang, en innsikt og et språklig register som jeg ikke kan se at Jan Ove Ulstein besitter.

Ulidelig

Mest åpenbart blir dette når han gjengir vestlandslektorens manuskript. Mannens seksuelle fantasier bidrar ikke tl noe annet enn kjedsomhet og lede. Munkens opptegnelser er tl gjengjeld så luftige og voldsomme at heller ikke de bringer innsikt eller erkjennelse. Tilbake er hovedpersonens egne refleksjoner, en rekke nittitallsobservasjoner av mest banale sort, og dessuen ulidelig ordrikt.

Jeg kan ikke likere få det.

Harald Skjønsberg