MOLDEJAZZET: Gitaristen Kim Myhr og Trondheim Jazzorkester framfører Myhrs verk i Domkirken. - Ambisiøst, men uforløst, mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones
MOLDEJAZZET: Gitaristen Kim Myhr og Trondheim Jazzorkester framfører Myhrs verk i Domkirken. - Ambisiøst, men uforløst, mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Ambisiøst, men uforløst

Kim Myhr og TJO på Moldejazz.

Under Moldejazz fjor fikk trondheims- gitaristen/komponisten Kim Myhr (27) SpareBank1s store JazZtipend på 250 000 kroner.

Beløpet var øremerket forberedelser til og framføring av en konsert med ham og Trondheim Jazzorkester under Moldejazz 2009. Tirsdag kveld gikk Myhr, to australske musikere og hans håndplukkede, 11 musiker sterke versjon av TJO på scenen i Molde Domkirke.

I den originale besetningen inngikk bl a preparert piano og cembalo (Christian Wallumrød), dobbelt perkusjon (Ingar Zach, Tor Haugerud) samt blåsere, strykere og vokalist Sidsel Endresen, den siste i aksjon på sitt etterhvert så velkjente «lydspråk».

Myhrs timelange, tredelte komposisjon var ifølge komponisten blitt til i samarbeid med musikerne, som hadde fått stor frihet til å utforme musikken innenfor de rammene han hadde satt.

Etter en innledende blåserdissonans fant perkusjon og strykere veien inn i musikken, til en førstesats som hovedsakelig forble dempet og ganske kontemplativ i uttrykket. I de to siste satsene økte temperaturen og pulsen noe, men ikke mer enn at det klart samtidsmusikalske verket først og fremst ble en studie i skiftende, ofte perkussive klangbilder.

Slik musikken var alt annet enn publikumsfriersk, var Myhrs gitarspill (akustisk) alt annet enn konvensjonelt.

Også det handlet mye om klanger, buestrøket og klimpret fram, mens Myhrs australske duopartner, saksofonisten Jim Denley, sto for konsertens mest originale lyder da han spilte gurglende på en altsaks som lot til å være halvfull av vann.

Først og fremst var det som klang- og lydopplevelse at konserten i perioder ble spennende. Som et ambisiøst forsøk på å skape noe originalt kom den etter hvert til å fortone seg som uforløst, både kompositorisk og i framføringen.

Men den etterlot ingen tvil om at Kim Myhr er underveis med ideer om hva han ønsker å utrykke, både som komponist og instrumentalist på trygg avstand til hovedstrømmene i både jazz og klassisk samtidsmusikk. Og dét representerer ingen liten verdi.