Ambisiøst og spennende

En klar forbedring fra forrige sesong.

TV: Det er jo stas, da, når en norsk krimserie overlever første sesong. Sånt skjer helst i utlandet. «Halve Norge» fulgte med på «Kodenavn Hunter», men selv var jeg lite begeistret og avslørte den skyldige allerede i første episode: Regissør og manusforfatter Jarl Emsell Larsen. Tiltale: Altfor mye løsprat og kriminelt stiv politisjargong som ødela all spenning.

Sesong to starter selvsagt med en actionscene. En selvmordsbomber skal visstnok befinne seg på Stortinget T-banestasjon. Det er litt uklart hvor opplysningene kommer fra, men politiet er like lette på avtrekkeren som spanerne i London 7. juli 2005, der en viss Jean Charles de Menezes ble likvidert på T-banen. Jaha, tenker jeg, dette blir spennende.

Link til Afrika


Men allerede her oppstår det overraskelser. Den offisielle versjonen er at en uskyldig mann ble drept - snipp-snapp-snutemord - men så begynner politiet og PST å nøste i trådene og en rekke personer involveres, blant andre en norsk fredsmekler, en radikal journalist som skriver for VG og en prostituert fra Vest-Afrika.

Emsell Larsen spenner opp et ambisiøst lerret der Norge - et lite land, men en stor eksportør av fred - har viklet seg inn i følsomme forhandlinger i et fiktivt vestafrikansk land. Hunter-gruppa stables på beina igjen og Mads Ousdal, Jan Sælid og gjengen får hendene fulle - men ikke bare med åpenbare skurker, og det er morsomt å se en krimserie som skildrer «turf war» mellom politiet og PST.

Skjønnhetsfeil


Fortsatt brukes politispråket noe stivt og det blir litt mye «kilo, bravo, over» spaning på «objektet». Dessuten skurrer det iblant i manuset og karakterene kan finne på å si unaturlige ting om krig og fred og sånt. Men på tross av dette holdes spenningen ved like og det skyldes jo at både manus, skuespillere og resten av produksjonen langt på vei holder mål. Ingen nevnt, ingen glemt.

Ambisiøst og spennende
Ambisiøst og spennende