KRIMDEBUT: Ulrik Høisæther debuterer med en ambisiøs krimroman, men som dessverre ikke tilfører så mye nytt til sjangeren. Foto:  Linnea Syversen/Tiden
KRIMDEBUT: Ulrik Høisæther debuterer med en ambisiøs krimroman, men som dessverre ikke tilfører så mye nytt til sjangeren. Foto: Linnea Syversen/TidenVis mer

Ambisiøst og uforløst

Debutant Ulrik Høisæther klarer ikke å tilføre en allerede forslitt sjanger noe særlig nytt.

ANMELDELSE: Hvor mange kriminalromaner har ikke de siste åra hentet sin handling fra finansverdenen, denne angivelig så fascinerende menneskelige arena hvor menn er menn og kvinner er kvinner og alle er grådige, svikefulle og fenomenalt egosentriske? Hvor mange av disse romanene har ikke lent seg på de enkleste observasjoner, dyre klokker, høye pengesummer, kinky sex og selve esset, det magiske ordet kokain. Det er som om forfatterne i denne sjangeren tror at jo hyppigere det snortes, desto bedre blir boka.

Spillegalskap Det var med spenning jeg åpnet «Pokerfjes» for å se om debutant Ulrik Høisæther hadde valgt en annen vei inn i miljøet.

Det har han dessverre ikke.

Eveline Enger er en ung investment banker i firmaet Sparta Securities. Hun lider også av spillegalskap og har pådratt seg pokergjeld hos den typen kreditorer som ikke sender purring i posten. Når en av sjefene hennes blir drept og hun selv blir truet, innser Eveline at hun befinner seg midt i et spill hun ikke aner rekkevidden av.

Kompleks og teknisk Høisæther forteller med begeistring. Han viser også at han har evnen til å holde styr på de mange handlingstrådene.«Pokerfjes» er en kompleks krim med mange karakterer, flere tidsnivåer og selvstendige begivenheter som etter hvert skal vise seg å henge sammen. Det er kanskje også dens største svakhet, supplert med et persongalleri som er stort og utydelig, samt alt for mye teknisk finans- og pokersjargong som forfatteren ikke makter å gjøre verken forståelig eller relevant for leseren.

Ambisiøst og uforløst

Forlaget varsler at dette er første bok i en serie, noe slutten også antyder. I neste bok bør Høisæther prøve å klare seg med færre rekvisitter og færre karakterer. Da tror jeg resultatet kan bli atskillig bedre.