LONDON: I Ole Asbjørn Ness «Aftenlandet» følger vi skjebnen til Daniel, Kateb og Hanna i London på 1990-tallet. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
LONDON: I Ole Asbjørn Ness «Aftenlandet» følger vi skjebnen til Daniel, Kateb og Hanna i London på 1990-tallet. Foto: Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Anmeldelse: Ole Asbjørn Ness - «Aftenlandet»

Ambisiøst om Vestens undergang

«Aftenlandet» er en dyster idéroman om Vestens undergang, som ikke holder helt inn.

ANMELDELSE: Ole Asbjørn Ness er en forfatter med sans for det dystre og mørke. Han debuterte med den kritikerroste romanen «Det er natt» i 2004. Siden har han skrevet på en storstilt roman om forfallstendenser i Europa. Den har fått tittelen «Aftenlandet».

Europas endetid

Til forskjell fra en beslektet roman av året, «Rive Rom på én dag» av Nils Gullak Horvei, er Ness’ beretning blottet for humor. Her er himmelen lav og mørket senker seg over Vesten.

Underveis tok jeg meg i å savne litt vidd, om enn bare noen blaff av galgenhumor.

Tittelen er hentet fra Oswald Spenglers idéhistoriske klassiker «Vesterlandets undergang», som direkte oversatt fra tysk ville hett Aftenlandets undergang. Der spår Spengler at Europa vil gå under på grunn av pengenes makt over sinnene, det liberale demokratiet og den frie pressen. Flere har sett paralleller til den politiske utviklingen etter terrorangrepene 11. september 2001. Ness’ siterer en av dem, den indiske forfatteren Pankaj Mishra, innledningsvis.

Forfallstendenser

Ved å legge handlingen til 1990-tallet, trekker Ness noen historiske linjer fra vår tid tilbake til borgerkrigen i Algerie og finanskrisen i Sørøst-Asia. Romanen åpner for eksempel med å introdusere en av de tre hovedpersonene slik:

«DANIEL, MAI 1993, LONDON. Han er 23. Han begynner å jobbe i den amerikanske investeringsbanken Morgan Stanley. Han har én ambisjon: Bli så rik at han kan be hele verden dra til helvete.»

Ved å følge den unge nordmannens utrolige karriere som hasardiøs spekulant, blir børskrakk og devaluering en av mange forfallstendenser. Det samme er innvandring, islamisme og terrorisme. I romanen representert av algeriske Kateb.

Traumatiserte karakterer

Vi møter ham som en ung mann med forfatterambisjoner i Alger. Etter å ha latt en venn bo hos seg noen dager, blir Kateb fengslet og torturert. I fangenskap blir han fortalt at vennen er et sentralt medlem Den væpnede islamske armé, en av gruppene som kjempet mot myndighetene. Kateb klarer å flykte til England. Seinere dukker også vennen opp i London. Det mer enn antydes at han fortsatt er medlem av den islamistiske gruppen. Til forskjell fra vennen, greier ikke Kateb å tro blindt på Allah. I stedet fortsetter han å skrive og lengte etter kjærlighet.

Det gjør også romanens tredje hovedperson. Til å begynne med er Hanna den gravide kjæresten til Daniel, men etter en abort bryter hun med ham. Hun forsøker seg som skuespiller, men begynner med stor lidenskap å skrive dramatikk. Men i likhet med Daniel og Kateb er også hun et dypt skadet menneske. Ikke bare på grunn av sønnen hun aldri fikk, men også på grunn av slumrende mentale lidelser.

I store deler av romanen synes jeg Ness greier å gjøre sine ideer levende gjennom de tre hovedpersonene. Det verdensbildet han tegner opp stiger fram av deres konkrete handlinger.

Riktignok kan beskrivelsene av Daniels risikofylte oppkjøp og dristige investeringer bli i overkant tekniske og detaljerte. Men de gir interessante blikk inn i en finansverden forfatteren kjenner godt. Også Katebs skjebne i London får fram hvor nådeløst utsatt og prisgitt innvandrere og flyktninger kan være sine hjelpere. Det åpner seg an avgrunn av ensomhet og fortvilelse i ham.

Likevel synes jeg skildringen av Hanna er den mest levende. Særlig beskrivelsen av den pinlige stemningen som brer seg blant publikum under oppsetningen av hennes stykke, er fornøyelig lesning.

To romaner i én

Men etter hvert mister Ness grepet på historien han skal fortelle. Beretningene om Daniel, Kateb og Hanna forvandler seg til kjærlighetshistorier av den mer tradisjonelle sorten.

Det blir lenger og lenger mellom de dramatiske hendelser, og farlig kort mellom de kjappe knullene.

Strekkene med refleksjoner er ubearbeidede og tenderer tidvis mot prat. De litterære og filosofiske referansene er ikke godt nok integrert i teksten. Også gjentakelsene av psykologiske og filosofiske poenger blir etter hvert for mange.

Det virker for eksempel som forfatteren er redd for at leseren ikke skal få med seg at både Daniel og Kateb sliter med selvforakt. Mer overraskende er det likevel at deres syn på maskulinitet og ikke minst kvinner er til forveksling like.

At Daniel med oppvekst på Nordstrand likner så sterkt på Kateb fra Alger, svekker romanens dystre spådommer om at innvandring er i ferd med å ødelegge Europa.

I det hele tatt sitter jeg igjen med et inntrykk av at Ole Asbjørn Ness har skrevet to romaner i én. Først en idéroman om Vestens undergang, og så en kjærlighetsroman om unge mennesker på jakt etter en partner og få barn med.