Ambisjonene er hovedsaken

KNUT OLAV ÅMÅS

har den 5.5. en kronikk i Dagbladet hvor han hudfletter deler av kulturlivet. Det at noen kunstneriske toppledere har forlatt sine poster bl.a. i orkestrene i Trondheim og Bergen taes som bevis på et kulturliv uten ambisjoner. Han tar feil, og nok en gang får vi et eksempel på at skråsikkerheten øker proporsjonalt med avstanden til det som skal beskrives. Noen fakta: Simone Young sluttet i Bergen Filharmoniske Orkester etter at hennes treårs-kontrakt løp ut våren 2002. Midtveis i perioden hadde orkesteret konkludert med at det ikke var ønskelig med en fornyelse av samarbeidet, noe administrasjonen og styre tok til etterretning. En ikke uvanlig utgang på en åremålskontrakt.

Knut Olav Åmås mener dette avslører manglende ambisjoner fordi Simone Young er et verdensnavn med en merittliste innen en rekke store operahus. Det var også et hovedpoeng for orkesteret da kontrakten ikke ble forlenget. Simone Young var, og er, primært en operadirigent.

ETTER SIMONE YOUNG

har vi engasjert amerikaneren Andrew Litton som sjefsdirigent. Den fjerde utlending på rad i denne posisjonen. Litton har tidligere gjort underverker med orkestrene i henholdsvis Bournemouth og Dallas. Han har de høyeste ambisjoner med Bergensfilharmonikerne. Interessen fra utlandet har steget merkbart etter at han kom, med påfølgende invitasjoner til prestisjetunge arenaer. Til neste år skal for eksempel orkesteret og Andrew Litton til Wien med ikke mindre enn tre konserter i dette musikkens Mekka. Etter å ha representert Norge på den store samtidsfestivalen «Presence» i Paris tidligere i år, er orkestret og Andrew Litton gjeninvitert til neste års festival.

Noen av Andrew Littons musikalske kvalifikasjoner bekreftes i Dagbladet etter vår konsert i Oslo i februar. Da skrev Ståle Wikshåland: «For min del har jeg ikke hørt en bedre versjon av Mahlers første symfoni i noen norsk konsertsal, en prestasjon som sier mye om hvilke resultater Litton allerede kan notere som resultat av en orkesterpleie i særklasse». Andrew Litton er nettopp en slik kulturentreprenør som Åmås etterlyser.

NÅR DET GJELDER

publikumsbesøket, så kan vi slå fast at besøket har gått merkbart opp de siste årene. Vi har også fått ungdommen i tale på en annen måte enn før. Orkesteret er hovedsamarbeidspartner for Studentersamfunnet i Bergen, 900 ungdommer har meldt seg som mottakere av SMS-info om konsertene og vi ser en økende tilstrømming av yngre publikummere på de ordinære konsertene.

Littons rolle her er viktig. Våre distriktskonserter har også trukket et nytt og stort publikum. Åmås, elitistiske holdning er et gufs fra en forgangen tid. Selv en autoritær maestro som George Solti måtte etterhvert medgi at dirigenten ikke lenger er enerådende, og måtte finne seg i å samarbeide med orkesterets demokratiske organer. Slik er realitetene, Åmås.