Ambisjonsløst

PJ Harvey er ikke så sentral som man forventet etter «To Bring You My Love».

Den storslått teatralske «To Bring You My Love» var 1995s store øyeblikk på plate. Oppfølgeren «Is This Desire?» ble laget i isolasjon på landet, og var da også preget av et langt mer innadvendt og tankefullt uttrykk.

På sitt femte album har Polly Jean kommet seg til byen igjen. Hun er på rocker'n med et primitivt riff, desperat vokal og en butt trommebeat i den styggvakre åpningslåta «Big Exit».

Harvey går tilbake til trioformatet på <

«Stories From The City». Uttrykket er enkelt, lydbildet passe uprodusert og sangene direkte og ukompliserte.

Dette er en effektiv måte å kommunisere grunnstemninger på, enten det er lengselen i «A Place Called Home», dommedagsfølelsen i «On Line» eller den akselererende punkenergien i «Kamikaze». «This Mess We're In» sammen med Thom Yorke er den enkle sangen om ulykkelig kjærlighet som den siste Radiohead-plata mangler.

Men likevel tar man seg i å tenke at «Stories From The City» er et altfor uambisiøst utspill til å komme fra Polly Jean. Hun burde vært et av rockens store, viktige navn nå, slik «To Bring You My Love» viste at hun var for fem år siden. I stedet for å utnytte sitt potensial og være en superstjerne med substans - en kvinnelig Bono - sier hun seg fornøyd med å være en litt perifer singer/songwriter med spinkle arrangementer og puslete, lo-fi-preget produksjon.

Dette burde ikke vært albumet, det burde vært demoene til hennes nye album.

PERIFER DAME: Polly Harvey burde vært en superstjerne med substans nå, mener Dagbladets anmelder Håkon Moslet.