Ambjørnsen i kjent stil

Ingvar Ambjørnsen holder så avgjort liv i Samson, Roberto og de andre typene rundt det anarkistiske pensjonatet.

Det er litt av den samme følelsen som når du har et godt måltid på gang og snart får gode venner på døra. Sånn er det å glede seg til neste høytlesningsstund med gjengen fra Fjordgløtt pensjonat. Du vet du har en godbit å servere. Ingvar Ambjørnsens stil er upåklagelig, avslappet og likevel både presis og variert. Han får en knallhistorie opp og gå og full fres framover. Likevel har han plass for de detaljene som skaper liv og lokker fram latteren. Typegalleriet er ganske tallrikt, men faller så godt på plass at det er lett å holde orden både på navn og dyrearter. Denne gangen handler det om den fremmede hunden Ludo Carson som forurenser den lett anarkistiske atmosfæren rundt det skrukkete pensjonatet. Det blir rene okkupasjonshistorien, ja, rent ut utålelig med denne selvutnevnte lensmannstypen. Som grevlingen Greta uttrykker det: «Her har vi aldri hatt noen sheriff eller lensmann. Og det er fordi vi alltid oppfører oss pent.»