Ambjørnsens ensomme Elling

Det forekommer bare én reell samtale i Ingvar Ambjørnsens nye roman, «Utsikt til paradiset» Resten er monologer, drømmer, sketsjer, utkast, tanker.

Handlingen - hvis man kan bruke et slikt ord om noe som bare utspiller seg på et indre plan - springer ut fra én stemme, én skikkelse, én bevissthet. Det er et svært, mangesidet, til tider kompromissløst portrett forfatteren har tegnet denne gangen.

Bokas jeg-person, Elling, er et lite gråskrubbet menneske, som bor alene i en treroms blokkleilighet utenfor Oslo. Mor er død. Mors rom er tomt. Dette tomrommet fyller Elling med sine egne fiktive skikkelser. Med et rådyrt teleskop rettet inn mot naboblokken, tar han del i livene som utspiller seg bak lukkede vinduer. Han observerer små avslørende detaljer, gir personene navn, historier og livsløp, dikter handlinger og samtaler. I begynnelsen kikker han bare, men etter hvert som hans egne fabuleringer tar form og blir virkelige - i alle fall for ham - drømmer han om å intervenere i naboenes liv. Det vil si: intervenere i sitt eget diktverk. Snakke med personene, gi dem råd og veiledning, dreie dem i riktig retning.

Man kan, om man vil, se Elling som en slags forfatterskikkelse. Han kikker, tolker, trekker slutninger i ensomhet - og føler seg langt mer til pass i en diktet hverdag enn i hverdagen.

At Elling har levd et isolert og usynlig liv, illustreres tidlig i romanen: «- Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Via enkle pennestrøk som dette «Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.» avslører forfatteren mye om Ellings bakgrunn. Ambjørnsen legger seg ikke mellom hovedpersonen og leseren. Han har gitt Elling en stemme, og han stoler på at denne stemmen kan formidle nesten hva som helst.

Stemmen er leserens teleskop. Den lar oss uforstyrret kikke inn i et sinn som er både drømmende og besatt, en skjebne som etter hvert fortoner seg ganske vepsesvart. Likevel ler vi: Ellings fantasi har iblant ingen grenser. Han iscenesetter og regisserer og tar på seg forskjellige språk, alt etter hva situasjonen tilsier. Han er far, sønn, borger, vert og kamerat. Når Eriksen fra sosialkontoret ringer, vil ikke Elling snakke med ham. Det er for truende. I stedet later han som om han er Eriksens kompis, det vil si, han dikter seg inn i en annen sammenheng enn den som er reell. Språket forvandler seg gradvis og tilpasser seg den nye sammenhengen. Ensomme Elling blir en av gutta:

«jeg beklaget at jeg ikke hadde kunnet hjelpe Eriksen i akkurat denne saken, men jeg var like fullt villig til å stille opp for ham i en annen sammenheng. Hvis Eriksen trengte en dugnadsgjeng for å reparere verandaen i rekkehusleiligheten sin neste vår, ville jeg være en del av den gjengen. Jeg ville stå der med spiker i munnen og flire skjevt av spøkefulle bemerkninger fra Eriksen og de andre gutta, mens vi delte ord som «totoms», «firetoms» og «boks» mellom oss. Etterpå ville vi, svette og tilfredse, kaste jakka og drikke kruttsterk kaffe og spise eplekake med krem som Eriksens kone hadde gjort i stand. Hele tiden mens arbeidet pågikk hadde hun holdt seg i bakgrunnen. Ikke fordi Eriksen fra sosialkontoret eller noen av gutta ville det slik. Det var ikke sånn vi var. Eriksens kone hadde imidlertid en viss forståelse for at vi karene hadde et behov for maskulint fellesskap. Vi var ikke rå i munnen, det var vi ikke. Jeg ville heller karakterisere tonen oss imellom som litt røff.»

På mange måter drives romanen fram av Ellings nysgjerrighet, hans ønske om å komme til bunns. Hva skjer med naboene, bak vinduene, som han kikker på gjennom teleskopet? Hvorfor visner plantene til pensjonist Rigmor Jølsen? Er hun i virkeligheten den godmodige bestemoren Elling mener at hun er? Hvorfor slår Ragnar kona si? Hva snakker egentlig de fire pakistanske mennene om? Hvor er det blitt av faren til vesle Thomas, er Lena alenemor? Og hvor er Arne Moland? I fengsel?

Ellings ønske om å finne sannheten bak blokkfasaden driver ham til å kikke, og leseren til å kikke videre. Leseren og Elling drives av den samme nysgjerrigheten. Den samme lengselen etter visshet.

Det er ikke tilfeldig at Elling etter hvert kommer til å kalle utsiktsplassen sin med teleskop, telefon og skriveblokk for «operasjonssentralen». Ordet operasjon gir assosiasjoner til inngrep, disseksjon. Ellings lengsel etter å trenge inn, gripe inn i et annet menneskeliv, er et gjennomgående motiv i romanen.

Skikkelsene i naboblokka - minstepensjonisten, ekteparet, innvandreren, alenemoren - kan sies å representere et Mini-Norge. Ambjørnsens tittel, «,Utsikt til paradiset», er ironisk ment, fordi det sosialdemokratiske fellesskapet Elling innbiller seg at han deler med blokknaboen er en illusjon. Minstepensjonisten, ekteparet, innvandreren og alenemoren lever i hver sin leilighet - som om de levde på hver sin planet. Ellings fellesskapsparadis blir enda mer absurd i lys av hans grenseløse begeistring for Arbeiderpartiet og Gro. Hans forhold til statsministeren er høyst privat: Han fantaserer om henne, klipper ut bilder av henne, er overbevist om at så lenge Gro består, kan ingenting vondt skje med ham:

«Som vanlig brydde jeg meg ikke så mye om hva hun faktisk sa, jeg var tross alt på linje med henne. Men i stemmen hennes hvilte flere tiårs sosialdemokratiske erfaringer. I dypet av den røsten lå både Tranmæl, Gerhardsen og Bratteli. Ja det var til og med mulig å spore noe av Trygve Lies fandenivoldskhet. Mor var trygg. Mor var sikker. Mor var nærværende.»

Etter hvert som virkeligheten bryter seg inn i Ellings diktede tilværelse, rakner både språket hans og identiteten hans. Dette er leseren smertefullt klar over. I fjorårets roman «Det gyldne vakuum», peongterte Ambjørnsen at han ønsket å skrive en «tekst rana for all trygghet». Han greide det ikke da. I årets bok, «Utsikt til Paradiset» er han langt på vei.