Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Ameldelse: Når Elton John jakter på sin egen storhet

Og lykkes ganske bra innimellom.

ALBUM: Det er betydelig oppjusterte forventninger til dette nye Elton John-albumet.

Ikke bare er hans fremste våpendrager, tekstforfatter Bernie Taupin, på plass i parentesen bak låttitlene. Også vintage samarbeidspartnere som trommisen Nigel Olsson og gitaristen Davey Johnstone, begge bidragsytere gjennom hele den fabelaktige gullalderen på 70-tallet, er med. Og selveste T-Bone Burnett, mannen man går til for smakfulle, no bullshit americanaproduksjoner, har vært arbeidsleder i studio.

Eltons 32. album Alt ligger altså til rette for en real opptur på dette vanskelige 32. albumet.

Noen av oss er ekstra tålmodige med Elton John. Vi som har hatt et nært forhold til den elskelige popeksentrikeren helt siden vi så ham spille «Crocodile Rock» på «Muppet Show» på slutten av 70-tallet og tenker på ham hver gang Ighalo scorer for Watford.

Vi som har hentet hans ihjelspilte 80-tallspop ut av skuffen for guilty pleasures, og som aldri vurderte å legge lydsporet til «Lion King» i den skuffen overhodet.

Vi som i møte med et hvert nytt Elton John-album de siste 10-15 årene har jaktet på mannens uomtvistelige popstorhet, det melodiske pianogeniet og 70-tallsikonet som nå til dags bare unntaksvis flimrer forbi, og stort sett blir satt skyggen av en litt uinspirert barpianist i livesammenheng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Wonderful Crazy Night»

Elton John

4 1 6
Plateselskap:

Virgin / Universal Music

Se alle anmeldelser

Selv helhjertede forsøk på å gjenskape gullalderalbum i 1:1-forhold, som «Peachtree Road» fra 2004, har liksom ikke kommet helt i mål.

Større fallhøyde «Rulleteksten» på «Wonderful Crazy Night» gjør altså fallhøyden litt ekstra stor denne gangen. Det låter respektabelt, innimellom helt vidunderlig faktisk, med velkonstruerte, americana-inspirerte ekkoer fra første halvdel av 70-tallet.

En rumlende Muscle Shoals-fantasi som «In The Name Of You» og de, i positiv forstand, prototypiske balladene «Blue Wonderful» og «A Good Heart» er slikt som kan varme både pasjonerte fans og et modent poppublikum i allminnelighet.

Avslutningssporet «The Open Chord» snuser på superlativet «episk», mektig på en «Ticking»-aktig måte.

Inspirasjon og harelabb Albumet som helhet føles likevel litt ufullendt, det er litt for opp og ned i låtkvaliteten, lysende inspirasjon veksler med harelabb.

Kanskje oppleves det slik nettopp fordi forventningene er så høye: Det glorete omslaget og den - til Burnett å være — litt oppblåste og uvanlig lite rustikke produksjonen, og med de virkelige sterke låtene i undertall.

Slik blir «Wonderful Crazy Night» bare enda et helt anstendig, trivelig Elton John-album.

Ameldelse: Når Elton John jakter på sin egen storhet

Men kanskje det er bra nok?

Det kunne selvsagt vært verre, han kunne jo rotet seg borti helt andre ting, men har i stedet laget en plate der han høres og føles hundre prosent som seg selv. Det er da noe.

Så får sånne som meg leve med skuffelsen over det som kjennes som en «lost opportunity» til å lage en virkelig klassiker i moden alder.