FORSONING:  Det berømte håndtrykket mellom USAs president Barack Obama og Cubas president Raul Castro varsler et endelig punktum for Den Kalde Krigen. Foto: AFP / NTB Scanpix
FORSONING: Det berømte håndtrykket mellom USAs president Barack Obama og Cubas president Raul Castro varsler et endelig punktum for Den Kalde Krigen. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Amerika forsones

Den Kalde Krigen ble ikke avsluttet i Europa, men i Amerika, under det amerikanske toppmøtet i Panama.

Kommentar

Bildet av presidentene Barack Obama og Raúl Castro idet de rakk hverandre hendene hin fredag 10. april 2015 i Panama by går opplagt rett inn i historiebøkene. Å avslutte den meningsløse og mer enn et halvt århundre lange striden med den vesle øya Cuba kan vise seg å være Obamas viktigste utenrikspolitiske bragd, i sine åtte år som president i Amerikas Forente Stater.

Det satte et endelige punktum for Den Kalde Krigen. Men Obama bygde ikke bare bru til Cuba. Han forsoner USA med hele Latin-Amerika, noe som har vært umulig på grunn av Cuba. Obama vil legge fortidas synder bak både seg og USA og tegne det politiske kartet av Amerika om igjen.

Landene i Latin-Amerika har alltid vært mistenksomme overfor «storebror» USA. Og de har hatt atskillig å klage på av innblanding i åras løp, som støtte til statskupp og diktaturer. Men ingenting har vært så vanskelig så lenge som Cuba. President James Monroe erklærte i 1823 at USA ikke ville la europeiske kolonimakter blande seg inn i Amerika. Men Monroe-doktrinen ble etter Andre Verdenskrig omtolket til å forby alt som duftet av kommunistisk eller sosialistisk politikk i Amerika og til å gi USA rett til å blande seg inn i andre land i verdensdelen når Washington fant det for godt. I alle fall var det sånn man forsto dette i Latin-Amerika. Nå har Obama begravd Monroe-doktrinen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Latin-Amerika har anklaget USA for politisk innblanding. Paradoksalt nok åpner dette diplomatiske gjennombruddet for mer innblanding fra USA i landene sørover. USA slapp nemlig aldri helt til i det som mange ledere i Washington kalte «vår egen bakgård». Dette kan åpne markeder, ikke bare på Cuba. Men det kan også gi USA et helt nytt spillerom politisk og diplomatisk i Latin-Amerika.

Den første politiske frukten høstet Obama allerede under toppmøtet i Panama. Presidenten i Brasil, som er Sør-Amerikas kjempe, Dilma Rousseff, kommer på statsbesøk til USA 30. juni. Besøket har vært utsatt fra oktober i 2013, fordi Rousseff ble rasende da hun fikk vite at USAs etterretning avlyttet henne. I Panama forsonte de to seg med hverandre.

Castro, den kubanske presidenten, kalte Obama «ærlig», og holdt en lang og forsonende tale som var gjennomsyret av pragmatisme. Dermed undergravde han snakket om «imperialisme» og fikk presidentene Nicolás Maduro fra Venezuela, Rafael Correa fra Ecuador, Cristina Fernández fra Argentina og Evo Morales fra Bolivia, som politisk står Cuba nærmest, til å framstå litt utenfor. Uten Cuba blir det vanskeligere å høste stemmer på motstand mot USA.

Fredsforhandlingene i borgerkrigen i Colombia, hvor Cuba og Norge er tilretteleggere, lar seg best løse hvor de foregår, nemlig i den kubanske hovedstaden. Og krangelen mellom Venezuela og USA er også lettere å skvære opp med hjelp fra Cuba, som er det ideologiske fyrtårnet for det bolivarianske regimet i Caracas.

Så visst er det Obama som tar Cuba inn i varmen. Men samtidig er dette Latin-Amerika som tar USA inn i varmen. Derfor er det en stor utenrikspolitisk seier for Obama. Kina, Russland og Iran har alle vært på politiske og økonomiske «fisketurer» i Latin-Amerika. Nå kan USA håndtere dette i en helt ny sammenheng. Handelsavtaler, fellesmarkeder og ulike politiske sammenslutninger i Amerika, hvor USA og Cuba har hatt en gjensidig utelukkende makt, må også omstille seg til helt nye forhold.

Det gjenstår likevel mange politiske utfordringer for både USA og Cuba. Obama har en gjenstridig Kongress når det gjelder å avslutte den økonomiske blokaden av Cuba, som er det viktigste kubanske kravet, og også andre politiske endringer som må til for å gjøre det tosidige forholdet godt. Og Castro må gjennomføre vanskelige reformer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. I dette kan han ikke avvise innblanding verken fra USA eller de andre landene i Amerika. Første steg for begge blir å omgjøre de såkalte interessekontorene de har hos hverandre til vanlige ambassader.

Men: Ingenting kan bli som før etter toppmøtet i Panama. Latinamerikanerne tror de omsider har fått en president i USA som i stort monn forstår dem.