Amerikadrømmen

Var, varm og severdig om turen til Amerika på slutten av 1800-tallet.

FILM: Til tross for en skakkjørt verdenspolitikk og til tross for en ekstrem avmystifisering, er det fremdeles noe magisk over Amerika. Noe uoppdaget, noe stort og fritt og fint og farlig. Og det i dag, i ei tid da landet virker nærmere og mer kjent for oss enn Finland.

Tenk hvordan det var på 1800-tallet, da Amerika var en myte langt, langt borte. Da det ble omtalt som en ny verden, der folket badet i melk og honning, der tomatene var store som meloner og der gullklumpene nærmest kunne høstes som poteter. Den italienske filmen «Den nye verden» beskriver denne følelsen på en var og svært severdig måte.

Bestefar forteller

Vi følger den fattige sicilianske bonden Salvatore og hans familie, og møter ham i det han bærer en stein i munnen opp en fjelltopp for å få svar fra Gud. Herfra går turen til små landsbyer, der høns klukker og der latteren sitter løst, til innsjekking på Amerikabåten, til turen over det endeløse Atlanterhavet, og møtet med landet langt der borte.

Harmløs

Regissør Emanuele Crialese blander klassisk italiensk neorealisme med magisk realisme, og resultatet blir en varm film om drømmer og lengsler. Det er som om vi iakttar en bestefars fortelling om reisen til Amerika, om den gang han traff sin kone og om det første merkelige møtet med de fremmede amerikanerne.

Derfor bærer man lett over med at sicilianerne fremstilles naive og uskyldige, at båten framstår kulisseaktig og at den smertefulle turen framstår relativt harmløs. Skuespillerlaget, med Vincenzo Amato («Once we were Strangers») og Charlotte Gainsbourg («The Science of Sleep») i spissen, gjør en fin jobb, og spesielt sistnevnte har en egen evne til å gjøre scenene til sine.