Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Amerikanerne tar fossene våre

Når en moderne, omstillingssinnet nordmann merker seg at et ord eller et uttrykk faktisk heter noe annet på amerikansk eller svensk, oppstår det et sug etter å bruke det selv, skriver Steinar Lem.

AMERIKANERNE tar fossene våre, og de gjør det sammen med svenskene. Foreløpig har de tatt halvparten. Om ti år vil det kanskje ikke være en norsk foss igjen. Dette tyveriet av en nasjonalskatt møter ikke protester, men en stille, medvirkende velvilje fra den norske eliten. Journalistene stiller ikke kritiske spørsmål. De er selv hovedaktører i maktovertagelsen. De flotte, norske fossene er nå nesten konsekvent blitt til «fossefall», selv om tillegget «fall» ikke bare er unødvendig, det tilslører en nyanse, ettersom fossens fall før kunne bety den frittfallende delen. Og ettersom norsk omformes jevnt og trist av amerikansk og svensk, kan du allerede støte på ordet «vannfall» - etter amerikanske «waterfall» og svenske «vatnfall». «Fossefall» er bare et overgangsuttrykk. Snøen vil forbli vår. Men ordet «snøvær» er på kort tid erstattet av «snøfall», og «regn» blir mer og mer til «regnfall».

Når en moderne, omstillingssinnet nordmann merker seg at et ord eller et uttrykk faktisk heter noe annet på amerikansk eller svensk, oppstår det et sug etter å bruke det selv. Kanskje har han gjennom et halvlangt liv fått meislet inn det norske ordet, kanskje et emosjonelt ladet ord som «brennevin». På svensk heter det «sprit». Vips har års læring vært forgjeves, sprit skal det bli, selv om en viktig nyanse forsvinner. Du vet nå ikke om smuglersprit er alkohol i sterk konsentrasjon eller originalbrennevin. Kommer påvirkningen fra både svensk og amerikansk, blir den uimotståelig. Det er derfor fossene blir borte. Svenske «kul» og amerikanske «cool» blir til norske «kul». Men betydningen er ikke helt som «gøy». «Kul» er moderne og liberalistisk inntil det nihilistiske. Hvorfor liker mange unge underholdningsvold? Det er «kult». De kunne vanskelig si at det er «gøy». Og de kunne umulig rettferdiggjøre seg med det vestlandske «kjekt», som sant nok har en biklang av prektighet.

ET EKSTRA YNKELIG eksempel er det norske «oppskriften på» - gjerne på «suksess». Nå heter det «resepten». Grunnen er selvsagt at «oppskrift» heter «resept» på svensk og «recipe» på amerikansk. Men betydningen av det svenske og det amerikanske ordet er altså «oppskriften», ikke «resepten». Vi går etter overflaten, ordlyden og kommer dermed - mot vår vilje - til å fjerne oss fra meningsinnholdet hos forbildene.

Gjør påvirkningen fra amerikansk og svensk noe? Språkforskerne sier gjerne at språket utvikler seg. Det observerer de med positiv interesse, slik de også gleder seg over at småungenes språk er blitt mønsterdannende for ungdom som nå ofte dropper den vanskelige og internasjonalt sjeldne kj-lyden. Vi har jo kontekstuelle virkemidler til å skille kjeder på sykler fra kvinnelige kroppsdeler.

Og det har vi nok. Vi kan stort sett gjøre oss forstått med noen få hundre svenske og amerikanske ord - og håndbevegelser og grynt. Men da dør norsken. Når avisene skriver om farene for en krig over grensene mellom India og Pakistan, skjønner vi nok at det menes «om». Komisk bli det likevel. Amerikanismen kan dessuten misforstås: Siktes det til en lokalt avgrenset luftkrig?

Men språk uttrykker også verdier. Unødvendige endringer demonstrerer at endringer i seg selv er av det gode, endringsbegeistring uttrykker troløshet og motefascinasjon - som er blant kapitalismens forutsetninger. Det betyr også kløfter (ikke «gap») mellom generasjoner og miljøer, og det fjerner oss fra skrifttradisjonen. Amerikanismene bekrefter husmannsånden: Det er riktig å gå bak de mektige og etterape deres klær og manerer og språk. Bush-kritikerne er ofte selv med på å klistre oss nærmere til USA-beundringen.

MEN AT VI OGSÅ etteraper svenskene, er da nasjonalt nedverdigende? Hadde utviklingen i Skandinavia gått mot et felles språk, ville det vært noe annet. Det kunne ha styrket dette språkområdets mulighet til å klare seg mot amerikansk. Men du skal lete lenge før du finner et norsk ord som har gått over i svensk, og enda lenger før du finner en svenske som gjør det nordmenn alltid gjør - prøver å legge om språket sitt i samtale med grannen. For en nordmann behøver ikke svensken være i nærheten engang, særlig ikke når han har drukket. «Redaksjon Tjueett» rakk Hans-Wilhelm Steinfeld å si et par ganger, før programmet heldigvis byttet navn.

Men den svenske statsministeren er for lengst blitt til Pærson. Greit nok. Verre er det når norske navn uttales på svensk. Vi får Svaarstad Haugland, Jaagland og nasjonalsymbolet Dovre blir til Doovre. Også i østnorsk er kukk for lengst blitt til kuk. Det norske selskapet Nordea uttales på svensk, Tormod Hermansen likeså, Hammerfest uttales kanskje på samme måte som Göteborg. Afghanistan får trykk på siste stavelse. «Valuuta,» sier Jahn Otto Johansen, men går også motsatt vei når svenskene gjør det: «Maffia.»

Svenske og amerikanske uttrykk har høyere prestisje, og får dermed gjerne klisjékarakter. Hvis du avslutter et dårlig resonnement med å si at «Det handler om å ta innvandrerne på alvor», vil mange nikke enig. Hvis du sier det slik det for noen år siden lød på norsk, blir det mer åpenbart at du ikke har sagt noe: «Det dreier seg om å ta innvandrerne alvorlig.» Alle tar hele tiden alt mulig på alvor, og har dermed gjort sitt. Da «det handler om» - via Kine Hellebusts poplåt - overtok for «det dreier seg om», forsvant en viktig betydningsforskjell. «Det handler om» skal på norsk sikte til strukturen i en fortelling: En pike spises av ulv, men reddes av en jeger. Men eventyret dreier seg kan hende om regresjonsangst. Nå brukes «det handler om» for å påstå at noe er essensielt, og da slipper språkbrukeren bryet med å lete fram en begrunnelse.

«DET ER GALT,» het det før på norsk. Nå er to av ordene byttet ut med svensk. «Det» er beholdt. Det heter: «Det blir feil.» «Feil» gir inntrykk av faktum, ikke vurdering. «Blir» skaper inntrykk av dynamikk. En kvinne i en tv-debatt om kvinnelig verneplikt - som ikke har vært en kampsak for feminister - avsluttet med å si at kvinnelig verneplikt «blir feil». Hun kunne ikke sluttet med å si: Kvinnelig verneplikt er (eller vil være) galt.

Likedan med amerikanismene. «Nå er det nok,» sa folk på høyresiden da de for ti år siden sutret over høye skatter. I dag - når forbruket er 40 prosent høyere - sutrer de fortsatt, men nå på amerikansk: «Nok er nok.» Det er så moderne og riktig sagt at begrunnelsen ikke trengs. Når en LO-tillitsvalgt blir spurt om bakgrunnen for lønnskravene, behøver han bare si «nok er nok». Litt karikert får vi ofte politiske debatter der SV eller Frp mener at regjeringens beslutning «sender feil signal». Og hva vil regjeringen gjøre? Jo, «ta ansvar» - eller «ta i tu» med saken, og det siste er så svensk og uforståelig at det skal mot til å stille et oppfølgingsspørsmål.

Nå ja, manglende argumentasjon er strengt tatt mulig uten svensk eller amerikansk. Men importfrasene byr seg så lett fram, de faller ut av munnen eller pc-en uten ettertanke, og de virker vagt tillitvekkende på tilhørere flest. Men neppe overbevisende.

SPRÅKET TRENGER selvsagt nye ord, og lån fra utlandet er en livsbetingelse for et rikt språk. Fra amerikansk vil mange ord komme på grunn av teknologiutviklingen, og de må ikke alltid fornorskes. Uten ordet «kjendis» ville norsk nesten stoppe opp. Jeg skrev nettopp «låt». Men hvorfor skal ungene sutre etter «godis»? Og når jeg leser det svenskklingende «ha seg», vet jeg ikke hva det betyr. Skjønt når det er noe sjefen gjør med sekretæren på overtid, kan man selvsagt ha seg med sine mistanker.

Hvis du vil gjøre lykke i selskapslivet, kan du etter et par drinker bare si at norsk er et fattig språk. Det blir ikke sant av den grunn. Ibsen brukte flere ord enn Shakespeare, og Hamsun var i stand til å uttrykke seg sånn noenlunde uten å ty til svensk eller amerikansk. Det er gode grunner til å kjempe mot amerikansk og svensk språkimperialisme, særlig når årsaken ligger i egen, kanskje selvforsterkende, underdanighet.

Sitat:

«Hvis du vil gjøre lykke i selskapslivet, kan du etter et par drinker bare si at norsk er et fattig språk.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media