Det er et politisk ansvar å motarbeide amerikanske tilstander i arbeidslivet.

I regjeringens nye plattform kan vi lese at de «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert». I virkeligheten er det mange som ikke opplever fagorganisering som et reelt valg.

I en undersøkelse utført av Norstat, på oppdrag fra oss i Svenssonstiftelsen, svarer en av ti uorganiserte arbeidstakere at de har fryktet at å melde seg inn i en fagforening skal «få konsekvenser for jobben i form av mindre tillit, færre vakter, dårligere forhold til sjefen eller på andre måter». Blant ungdom er tallet dobbelt så høyt. Det bør gi grunn til bekymring.

Vi vet at ungdom i større grad enn resten av befolkningen jobber i usikre og midlertidige stillinger og i bransjer hvor det mangler kultur for fagorganisering. Det er ille på to måter. For det første fordi ungdom på den måten sosialiseres inn i et useriøst arbeidsliv. Det burde vært motsatt. Fagorganisering burde være like naturlig som lønnslippen fra man får sin første jobb.

For det andre viser tendensen en urovekkende utvikling på arbeidsmarkedet. Ungdom er ikke bare mer usikre fordi de er unge, men fordi utviklingen går i en usikker retning. Det er naturlig at slikt merkes best blant de som er nye i arbeidslivet.