PÅ BESØK: Arbeidsminister Anniken Hauglie besøker Skanska sammen med BNL på byggeplassen på Ensjø. - Fremfor å fremheve «arbeidstakere som velger å være uorganisert» bør regjeringen rette blikket mot de som ikke har valget i det hele tatt, skriver artikkelforfatteren. ​Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
PÅ BESØK: Arbeidsminister Anniken Hauglie besøker Skanska sammen med BNL på byggeplassen på Ensjø. - Fremfor å fremheve «arbeidstakere som velger å være uorganisert» bør regjeringen rette blikket mot de som ikke har valget i det hele tatt, skriver artikkelforfatteren. ​Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Debatt: fagorganisering

Amerikanisering av arbeidslivet

Frykt hører ikke hjemme i norsk arbeidsliv. Allikevel frykter så mye som 1 av 5 unge arbeidstakere for konsekvensene av å melde seg inn i en fagforening.

Meninger

Det er et politisk ansvar å motarbeide amerikanske tilstander i arbeidslivet.

Spaltist

Andreas Halse

er daglig leder i Svenssonstiftelsen.

Siste publiserte innlegg

I regjeringens nye plattform kan vi lese at de «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert». I virkeligheten er det mange som ikke opplever fagorganisering som et reelt valg.

I en undersøkelse utført av Norstat, på oppdrag fra oss i Svenssonstiftelsen, svarer en av ti uorganiserte arbeidstakere at de har fryktet at å melde seg inn i en fagforening skal «få konsekvenser for jobben i form av mindre tillit, færre vakter, dårligere forhold til sjefen eller på andre måter». Blant ungdom er tallet dobbelt så høyt. Det bør gi grunn til bekymring.

Vi vet at ungdom i større grad enn resten av befolkningen jobber i usikre og midlertidige stillinger og i bransjer hvor det mangler kultur for fagorganisering. Det er ille på to måter. For det første fordi ungdom på den måten sosialiseres inn i et useriøst arbeidsliv. Det burde vært motsatt. Fagorganisering burde være like naturlig som lønnslippen fra man får sin første jobb.

For det andre viser tendensen en urovekkende utvikling på arbeidsmarkedet. Ungdom er ikke bare mer usikre fordi de er unge, men fordi utviklingen går i en usikker retning. Det er naturlig at slikt merkes best blant de som er nye i arbeidslivet.

De siste tiårene har det skjedd en drastisk maktforskyvning i arbeidslivet. Det fratar folk både trygghet, inntekt og forutsigbarhet og som alltid blir de som har minst rammet hardest.

Tillitsvalgte i fagbevegelsen møter daglig på mennesker som ikke organiserer seg i frykt for at det skal få konsekvenser. Det kan innebære at man vet at fagorganiserte ikke får forfremmelser, at telefonen slutter å ringe eller at bedriften truer med konkurs. Usikre og midlertidige ansettelser gjør arbeidstakere langt mer utsatt for alle disse mekanismene. Man har dårlige kort på hånda når kontrakten må fornyes hver måned eller man er avhengig av at telefonen ringer for å i det hele tatt ha en jobb å gå til.

Tallene fra undersøkelsen viser også at det er overveiende sannsynlig at de som tjener aller dårligst også er de som frykter mest for at fagorganisering skal få konsekvenser. Det er paradoksalt fordi lavtlønnskonkurransen i Norge bare har tiltatt i styrke siden begynnelsen av 2000-tallet. Mange av de som gjør de tyngste og viktigste jobbene har ikke vært med på noen velstandsøkning, men heller opplevd at lønningene står stille og arbeidspresset øker. Ansatte innenfor renhold opplever at de må vaske mer på kortere tid og i bygg- og anlegg er den siste resten av seriøsitet i ferd med å rives i filler av en hensynsløs bemanningsbransje.

Man kunne kanskje tro at dårligere forhold trigget organisering, men virkeligheten er motsatt. Trygge rammer i arbeidslivet og faste stillinger gjør det lettere å organisere seg. En løs tilknytning øker frykten å få revet bort det lille man har.

I sum er det ingen tvil om at Norge tjener på høy organisasjonsgrad og maktbalanse i arbeidslivet. Allikevel kan det gi god mening for bunnlinjen til enkeltbedrifter å motarbeide organisering. Derfor er vi avhengig av at samfunnet beskytter sine egne interesser mot kortsiktigheten til bedrifter som motarbeider den norske modellen.

Å legge til rette for fagorganisering er et politisk ansvar. Oppgjør med bemanningsbransjen og økt skattefradrag på kontingenten kan være gode steder å starte. På lengre sikt bør imidlertid norske politikere se på hvordan de kan korte ned køene av mennesker som gjerne vil inn på arbeidsmarkedet. Mer knapphet på arbeidskraft er avgjørende for å flytte makt tilbake til arbeidsfolk.

Fremfor å fremheve «arbeidstakere som velger å være uorganisert» bør regjeringen rette blikket mot de som ikke har valget i det hele tatt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.