Amerikanisert velferd

Bærekraftige velferdsordninger er avhengig av et anstendig arbeidsliv. Høybråten vil heller barbere trygdene.

IGJEN HAR representanter for OECD vært på sitt årlige norgesbesøk og levert sine orakelsvar på hvordan norsk økonomi best kan styres. Stein Aabø hygget seg med å kommentere oppskriftene på Side 3 i Dagbladet 14. august, og viser til at disse rapportene gjennom en årrekke ikke bare har levert argumenter for en omfattende liberalisering av norsk næringsliv - men også for en barbering av velferdsordningene. Veksten i antall uføre er foruroligende, bekrefter orakelet. Pensjonsreformen var vel og bra, men det må sterkere lut til i fortsettelsen om samfunnet skal greie å bære kostnadene. Og dessuten må egenandelene i helsetjenesten bli høyere for å bremse bruken av tjenestene, gjentar OECD-økonomene, uten tanke på hvem som bør holde seg hjemme med sin frynsete helse. Det er fristende å ta Aabøs ironi videre. For nettopp dette rådet - å skjære ned på «de kostbare velferdsordningene» gjelder ikke bare Norge. De fleste europeiske velferdsstater lider under trykket av at en voksende andel av befolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, enten som arbeidsledige, som uføretrygdede eller attførings- og sosialklienter. Over en dobbeltside i Aftenposten 23. august ble veksten i antall uføre presentert som en gåte, med en rekke forslag til svar, hvorav ett er utviklingen i arbeidslivet med stadig hyppigere omstillinger. Andre peker på det høye lønnsnivået, på skilsmisser og sviktende sosialt nettverk, eller på at nordmenn generelt sett er blitt mer pysete. Rene demografiske forklaringer er dessuten ubestridelige: Etter hvert som de store etterkrigskullene nærmer seg uførealderen, vil vi selvsagt få flere uføre.Her lanseres altså forklaringer på ulike nivåer. Hvilke man legger hovedvekten på, vil ha betydning for de tiltakene man griper til, hvis formålet er å redusere antallet uføre. Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten har ikke gitt tydelige meldinger om hva han mener er årsakene. Men han later til å ha resepten klar. I en kommentar til Aftenpostens oppslag 20. august om hvordan Danmark har greid å reversere tilgangen til uførepensjonen, gir han uttrykk for at Norge bør følge danskene. Han melder at det i løpet av neste år skal gjennomføres radikale omlegginger av det norske trygdesystemet. De som har hatt en mistanke om at forsøkene på samlokalisering av trygdekontor, Aetat og sosialkontor - under slagordet «å slå ut veggene» - bare var begynnelsen på en tilsvarende reform av selve velferdslovgivningen, kan vise seg å få rett.

HØYBRÅTEN ser for seg en ny «etat for arbeid og velferd». Allerede 5. august oppnevnte han et nytt offentlig utvalg som skal se på den fremtidige uførepensjonen. I Danmark er alle disse ordningene blitt kommunale. «Den enkelte søker kan ikke be om å bli vurdert for uføretrygd spesifikt, men må søke hjelp til sosial problemer på generelt grunnlag», leser vi. Det mest betydningsfulle ved danskenes reform, er muligens innføring av såkalte «flexjobs», kommunalt finansierte jobber til minstelønn for dem med restarbeidsevne. Mye av dette høres besnærende ut. For hvem kan vel ha noe å innvende mot bedre samarbeid mellom velferdsetatene? Særlig dersom mangelen på slikt samarbeid er en viktig årsak til veksten i antall uføre. Men spørsmålet gjenstår: er dette det egentlige problemet? Et rimelig krav til den som leter etter årsaker til sosiale endringer, er å sjekke hva som faktisk er endret. Den norske velferdslovgivningen har bestått nokså uendret gjennom 20-30 år, med den statlige uførepensjonen fra 1960-tallet og sykelønnsordningen fra 1978 som sentrale elementer. At disse ordningene er kommet under et sterkere press, er derimot åpenbart. Dels fikk vi etter 1980-tallets jappetid en større aksept for det selv kritikere langt inn i finanskretsene omtaler som «turbokapitalisme». En liberalisert næringslovgivning og nedbygging av grenser for den frie flyt av kapital, varer og tjenester har gitt oss tallrike Union-saker. I stigende grad finner næringslivet det helt i orden å velte omkostningene ved sine omstillinger og nedlegginger over på de offentlige velferdsordningene. «Public Profits - Private Costs», er den internasjonale betegnelsen på denne formen for trygdemisbruk, som i særlig grad rammer de europeiske velferdsstatene.

DETTE HAR VI vent oss til å leve med, og betalt for. Mer uforståelig er det at politikere, våre egne folkevalgte, har latt den samme type ledelsesideologier også få gjennomsyre den offentlige forvaltningen og de store statsinstitusjonene. New Public Management og liknende ideer om hvordan den offentlige forvaltningen kan oppstykkes, omstilles, delprivatiseres, slankes og konkurranseutsettes, har åpenbart hatt noen konsekvenser som verken økonomer eller politikere vil vedkjenne seg: Ingen kan være i tvil om at disse massive omstillingsprosessene har sendt tallrike ansatte ut i utrygghet eller arbeidsledighet. Noen får selvsagt nye jobber, men blant dem som har kroniske helseplager - og det er faktisk ikke så rent få i enhver arbeidsstokk - kan slike hendelser gjøre veien til legen og trygdekontoret kortere. Alle landets allmennleger vet dette. Men siden hver enkelt av oss bare har et begrenset antall slike pasienter, og tiden fra de treffes av omstillingen til de omsider presenterer en søknad om uførepensjon kan strekke seg over flere år, blir tyngden og omfanget av dette utslagningfenomenet ikke erkjent. Selv forskere som studerer arbeidslivets tilstand, har tendens til å overse disse langsiktige utslagningsprosessene, fordi de ikke legger undersøkelser opp over et så langt perspektiv. Dessuten tilsløres mekanismene ved at den enkelte pasient på veien mot en uførepensjon gradvis tenderer til å underbetone den hendelsen som vippet dem ut av jobben - fordi selve prosessen av naturlige grunner leder dem til å bli økende opptatt av sin egne helsesvikt. Dette grunnleggende problemet med et tiltakende amerikanisert arbeidsliv er det Høybråten nå vil løse med reformer i siste ledd av kjeden. Han kaller det ikke kutt i velferdsordninger, men legger seg i realiteten langs OECD-økonomenes linje. Det som så pent heter bedre samarbeid og «én dør» til velferdstjenestene, kan raskt lede i retning av mer behovsprøving, gjerne under den penere betegnelsen «målrettede ytelser». Den som har prøvd seg med Gabrielsens råd om å få sine strømregninger eller egenandeler dekket av sosialkontoret, har fått en forsmak på hva mer behovsprøving kan bety.

DET SÆREGNE ved de nordeuropeiske velferdsstatene var at de greide å ta et oppgjør med fattigforsorgens nedverdigende tradisjoner gjennom innføring av statlige og rettighetsbaserte trygdeordninger for uføre og arbeidsledige. Amerikanerne kom aldri så langt. Hvorfor har norske politikere likevel slik klokkertro på deres økonomiske modeller for marked, konkurranse og velferd?