Amerikansk bærekraft

Det kan ikke være tvil om at noe nytt rører seg i USA. Alle de tre presidentkandidatene vil rette fokus mot klimapolitikk.

Den amerikanske valgkampen er nå utrolig spennende. Og løfterik! Alle de tre gjenværende kandidatene gir næring til høye klimapolitiske forventninger. Men valgkampen har i liten grad belyst hva vi kan forvente om summen av amerikansk politikk i perioden som kommer; hvordan vil den nye presidenten forene nasjonal politikk med kampen mot global fattigdom, klimaendringene og tapet av jordas biologiske mangfold?

Det kan være grunn til optimisme. For det kan ikke være tvil om at noe nytt rører seg i USA. Flere setter kampen mot global fattigdom og miljøproblemer i forbindelse med egen sikkerhet. Flere er overbevist om at USA ikke bare vil styrke sin globale anseelse og innflytelse, men også sin egen trygghet, ved å lytte, prøve å forstå, og gå helhjertet inn for å løse globale problemer.

Newt Gingrich, selve bannerføreren for det republikanske høyres kamp mot Bill Clinton på 1990-tallet, foreslår at den nye amerikanske presidentens fremste plikt er å lytte. Richard L. Armitage, viseutenriksminister under Colin Powell, skriver i magasinet The American Diplomat nå i mars, «We’ve been exporting our fear and anger after 9/11, rather than the more traditional export of hope and optimism and opportunity».

Senteret for strategiske studier i Washington DC, CSIS, kommer med et liknende budskap. Den politisk uavhengige tenketanken har nedsatt en tverrpolitisk kommisjon kalt Smart maktkommisjonen, bestående av ledere fra næringsliv og samfunn, de fleste republikanere. Den har analysert USAs situasjon, konstatert fallende global innflytelse, og fremmer en rekke anbefalinger som «medisin»;

Artikkelen fortsetter under annonsen

•Innflytelse bygges gjennom å føre en politikk som oppleves som legitim av de den angår; en politikk som svarer på folks behov og håp. USA skal bli tryggere gjennom å investere i globale fellesgoder.

•USA bør vise at de ønsker at resten av verden skal få ta del i deres velstand og muligheter. Måten de bruker sine ressurser på er det sterkeste signal, og kommisjonen anbefaler økt amerikansk bistand og et krafttak for å løse konkrete behov, som trygg og ren energi, rent vann, global helse. USA må få en utviklingsminister.

•USA bør støtte opp om politiske initiativ som er viktige for store deler av verden, som f.eks. klimaavtalen og den internasjonale straffedomstolen.

•USA må spille en positiv rolle i FN og oppfylle sine finansielle forpliktelser.

 OPTIMISME:  Alle de tre gjenværende kandidatene i den amerikanske presidentvalgkampen, Barack Obama, John McCain og Hillary Clinton, gir næring til høye klimapolitiske forventninger, mener Erik Solheim. AFP PHOTO
OPTIMISME: Alle de tre gjenværende kandidatene i den amerikanske presidentvalgkampen, Barack Obama, John McCain og Hillary Clinton, gir næring til høye klimapolitiske forventninger, mener Erik Solheim. AFP PHOTO Vis mer

Kort og tabloid fortalt anbefaler kommisjonen på punkt etter punkt at USA bør føre en «norsk» utenriks-, miljø- og utviklingspolitikk: Dialog, bistand, miljø, FN. Særlig oppsiktsvekkende er dette fordi de toneangivende bak kommisjonen ikke hører hjemme på venstre fløy, de er ikke engang demokrater.

Den nevnte Richard Armitage er kanskje den mest sentrale forfatteren, av flere tippet som en mulig utenriksminister hvis John McCain vinner valget. Smart maktkommisjonen er et generaloppgjør med Bush-linja, og dermed også med alle dem her hjemme som mente vi skulle kopiere alt USA under Bush gjorde.

Dersom rådene til kommisjonen blir fulgt, er det å sammenlikne med å få en meget sterk spiller, med evne til å avgjøre noen av de viktigste kampene, fast med på laget. Et USA som samarbeider godt med FN ville ha svært stor global betydning. Det er viktigere enn noensinne å bygge opp FN. Dette er det viktig å ha dialog med USA om på ulike nivåer.

Kommisjonen tar også opp den viktige debatten om svake stater som truer verdens sikkerhet; land som Afghanistan, Sudan og Somalia. Den vektlegger mer bistand. Også i Norge har det vært en dreining i pengebruk over til usikre og sårbare stater. Smart maktkommisjonen påpeker at systematisk underinvestering i sivile virkemidler har gitt militære svar på uegnede områder. Hvis det eneste virkemiddelet er en stor hammer, er det lett å begynne å slå inn for mange spikre.

I forbindelse med president Bush sitt nylige besøk til Afrika, har Center for Global Development sett nærmere på hva som skjer med amerikansk bistand. Det er interessant å merke seg at USA har økt sin bistand til Afrika betydelig de siste åtte åra. Amerikansk støtte til AIDS-relatert innsats i Afrika er betydningsfull, selv om Norge av og til er uenig i virkemidlene. Hvis USA aktivt anvender sine store kunnskapsressurser i internasjonalt samarbeid, ville det utløse et globalt stemningsskifte i retning av å brette opp ermene og sammen få gjennomført tiltak som faktisk virker mot klimautslippene, og som faktisk leverer reduksjon i fattigdommen også utenfor verdens store, voksende økonomier.

Både Obama, Clinton og McCain er opptatt av å bidra til å etablere en global pris på karbon. De ser hvordan usikkerhet med hensyn til framtidig klimapolitikk hemmer økonomien og investeringsbeslutninger med hensyn til teknologi. USA og Europa spiller nøkkelroller når det gjelder utvikling av miljøvennlig teknologi, og for vilkårene for å ta dem i bruk også i u-land.

EU og Norge er i store trekk sammen om å være i forkant i klimapolitikken, med kvotesystem, kriterier for biobrensel, produktkrav og med utprøving av nye virkemidler (jamfør våre initiativ for skogbevaring og satsing på karbonfangst og -lagring). Men også USA er i bevegelse.

Klimautslippene fra de store nye økonomiene vil om noen år være større enn fra hele den rike verden. Amerikansk medvirkning i den nye klimaavtalen etter 2012 vil bygge en solid bro i forhold til å få de store utviklingslandene med. Å konkludere, som Smart maktkommisjonen gjør, at globale problemer trenger USAs ledelse for å bli løst, er ikke sikkert. De trenger imidlertid USAs medvirkning for å bli løst. Men medvirkning blir ofte ledelse på grunn av USAs størrelse og tyngde.

Vår egen utviklingspolitikk vil bli videreutviklet i år. På ett punkt nærmer vi oss et amerikansk syn ved ikke bare å vektlegge solidaritet og nestekjærlighet som begrunnelse for bistand. Sjenerøsitet overfor verdens fattige er også i norsk egeninteresse. Vi får færre trusler mot Norge om vi løser de globale klima- og fattigdomsproblemene. Det blir mindre terrorisme, færre røverstater, mindre fare for farlige epidemier, færre flyktningstrømmer. Samtidig er det selvsagt mye viktigere at toneangivende amerikanere nærmer seg en norsk posisjon - at kamp for miljøet, mer bistand, et sterkere FN og global rettferdighet er i amerikansk egeninteresse.

AFP PHOTO
AFP PHOTO Vis mer