Amerikansk randstat?

Åtte år etter EU-oppgjøret er det tid for å gjøre opp status for annerledeslandet Norge, skriver Halle Jørn Hanssen.

ETTER EU-OPPGJØRET i 1994 bar nei-folket fram budskapet om annerledeslandet. Norge hadde ved å si nei, ikke bare unnsluppet det kapitalistiske Europa. Vi skulle få et annerledes Norge som ville vise mer solidaritet med utviklingslandene, skape mer likhet og mer mangfold i Norge, samt bli et frontland i kampen for en bærekraftig utvikling globalt. Men det ingen på nei-siden snakket om, var to andre store og meget viktige perspektiver for global utvikling og makt, nemlig EU og det alleuropeiske perspektiv samt forholdet mellom Europa og USA, og Norges plass i disse sammenhengene.

Åtte år er gått, og det er tid for å gjøre opp status for annerledeslandet. Vi har nylig hatt EU-toppmøtet i København som bekreftet at vi om to år får en alleuropeisk union av 25 stater mens Norge forblir utenforlandet. I spenningsfeltet mellom det europeiske og det atlantiske er vi mer skviset enn noen gang.

EØS-avtalen som aldri kan bli noe annet enn en husmannskontrakt, avskjærer oss fra politisk deltakelse og dermed påvirkningsmulighet når det gjelder Europa-unionen. Tenk på de andre nordiske land i sammenligningen. Etter utvidelsen vil det befolkningsmessige maktforhold mellom EU på den ene side og lilleputt EFTA med Norge som det ledende land være 100 til 1. Dette maktforholdet får konsekvenser for hele det økonomiske området og miljøpolitikken. Det gjelder for sikkerhets- og forsvarspolitikken, og det gjelder kulturpolitikken.

EUROPA-DIMENSJONEN står daglig på sakslisten for arbeidet i nesten alle regjeringskontorer i 25 europeiske land, i institusjoner og organisasjoner som arbeider med økonomi, produksjon og arbeidsliv, samt kultur og frivillige organisasjoner. For store deler av det norske samfunn gjelder på den annen side et slapt à la carte-forhold til de europeiske utfordringer. Mens Ap-regjeringene anstrengte seg for å få mest mulig ut av en dårlig organisatorisk tilknytning til EU, nemlig EØS-avtalen, har det vært og er en påfallende politisk slapphet i de samme spørsmål fra begge regjeringene Bondevik. Bondevik II har i tillegg vedtatt å legge en politisk selvmordsbombe i sin egen midte. Blir spørsmålet om norsk medlemskap aktualisert, så vil regjeringen istedenfor å mene noe nytt, heller går av. Denne politikken er koblet med stor USA-entusiasme i minst to departement, forsvar og utenriks. Dermed blir det også lettere å se hvordan vi er i ferd med å forskreve oss i spenningsfeltet mellom det europeiske og det atlantiske (les USA). Forsvarsministeren er den ypperste representant for USA-begeistringen i regjeringskollegiet. Medieformidlingen av hennes møter med forsvarsminister Donald Rumsfeld er ikke til å ta feil av. Her er begeistringen stor og den politiske grunnholdning ukritisk. Derfor synes det åpenbart at hun med regjeringens støtte legger opp til at Norge skal kjøpe sine nye kampfly fra USA. Dermed faller alternativet med deltakelse i utviklingen av EURO-jageren og kjøp av denne bort. Blir dette resultatet, har Norge valgt USA som sin militære partner for tiår framover, og vi har tatt det mest avgjørende steg for å bli en amerikansk randstat i Europa.

FORSVARSMINISTEREN får politisk støtte fra sin utenriksminister som alltid synes å ha vært mer atlantisk enn europeisk i sin grunnholdning. Det samme gjelder for statsministeren.

Når det gjelder forskning, teknologi og utviklingen av næringspolitikken i Europa, har vi selv valgt å ha andreklasses status og kan aldri få likeverd med de andre. Vi vil forbli en råvareeksportør mens Finland foredler vår fisk til ferdigvare for det europeiske markedet.

Våre oljeinntekter har fortsatt å øke og har gjort oss til verdens rikeste land. Det er dette faktum samholdt med det andre faktum at oljeprisene tyner utviklingslandenes økonomier, som er den viktigste grunnen til at vi har et bistandsbudsjett som er litt høyere enn Sverige, Danmark og Nederland, ikke vår vilje til internasjonal solidaritet. I den sammenheng er det påfallende at Verdensbanken med avtalefestet president fra USA, og alt det den representerer av nyliberalisme, har fått nesten helgenstatus i vår utviklingspolitikk.

Norge var mye mer preget av likhetsverdier i 1994 enn det er i dag. Globaliseringen som vi aldri kan unnslippe, sammen med en politisk verdiendring særlig innenfor økonomisk politikk som er sterkt preget av ideer fra USA, har i de seinere år lagt føringer for en utvikling mot stadig mer ulikhet i samfunnet. Det gjelder inntekt, sosial trygghet og endringen i den økonomiske balanse mellom ulike regioner i landet. Den nåværende regjering med støtte av Frp representerer denne politikken bedre enn noen av sine forgjengere.

LIKEVEL er det innenfor kulturområdet at endringene er mest alvorlige. Fjernsynets samlede tilbud er iøynefallende. Ta programoversikten for kanalene med norsk tale, og tell opp hvor mange filmer det er, og hvor de kommer fra. Er det i løpet av en dag 20 filmer, så kommer i snitt minst 15 fra USA og to eller tre til fra Australia eller Storbritannia. En tysk, fransk, italiensk, russisk eller spansk spillefilm er så sjelden at det kan gå uker mellom hver. Hvorfor? De kommersielle selskapene er sterkt påvirket av amerikanske verdier og interesser. Disse interessene ønsker amerikanske filmer, og TV-ledelsen tror at det er slike filmer seerne vil ha.

Våre forlag lar seg stadig mer påvirke av markedstenkningen, og da blir det mange føringer til fordel for å oversette bøker fra det angloamerikanske kultur- og språkområdet. Våre aviser kjemper stadig hardere for å overleve i et marked som synes stadig mer likegyldig når det gjelder det internasjonale stoffområdet og kulturområdet. Dermed blir det skandalene og den trivielle kjendisjournalistikken som dominerer. Et resultat av dette er at rike mennesker som Røkke, Rimi-Hagen og lignende har 10 ganger så mye omtale i våre massemedier i dag enn de hadde for 10 år siden. Vi vet mye mer om Røkkes luksusbåt i Middelhavet enn vi vet om Middelhavets miljøtilstand fra lesningen av norske aviser de siste årene.

VÅRE STUDENTER har gode muligheter for å studere utenlands, og den store majoritet velger det angloamerikanske språk- og kulturområdet. Faglig er valget langt fra det beste alltid, men det er alltid det mest bekvemme. Det er flere norske studenter i Australia enn det er i Tyskland, Frankrike, Spania og Italia til sammen.

Vi har de siste åtte årene utviklet et norsk produkt som er spesielt i den europeiske sammenhengen på grunn av innpakning og størrelse, nemlig Fremskrittspartiet.

Norske medier har gjort det til en dyd å fortelle oss at Carl I. Hagen & Co er helt annerledes og bedre enn Haider & Co. i Østerrike, Le Pen & Co. i Frankrike osv. Jeg er enig i en sammenheng, Hagen er dyktigere til å lage innpakning. Derfor framstår hans politikk som tilsynelatende annerledes, men kjernen er den samme. Det er innpakningen og markedsføringen som gjør Frp til Europa desidert største høyrepopulistiske parti. Når det gjelder Frp's politikk, er målsettingen tindrende klar. Det er å gi likhets- og solidaritetstradisjonen i norsk politikk dødsstøtet. Deretter skal framtidssamfunnet formes etter to dogmer, det ene er at «enhver er sin egen lykkes smed». Det andre er Margaret Thatchers retningsgivende utsagn om at det finnes intet fellesskap, bare enkeltindivider. Når vi tenker etter, vet vi alle hvor disse ideene kommer fra. De har ikke sin opprinnelse i Europa, men i USA. I dag representerer de grunntesene for president Bush og republikanernes omforming av det amerikanske samfunn og verden rundt USA. I valget mellom det europeiske og det atlantiske, les amerikanske, er det ingen risiko med å tippe at Carl I. Hagen velger det siste.

DET MESTE ligger følgelig til rette for at annerledeslandet Norge virkelig blir annerledes, men ikke etter visjonen fra nei-siden i 1994. Nei, vi løper en overveldende risiko for å ende opp kulturelt og politisk som en de facto amerikansk randstat på den europeiske siden av Atlanterhavet.