VANSKELIGE FORHOLD: «Tverrpolitisk samarbeid og gjensidig respekt er blitt erstattet av en forgiftet og uforsonlig atmosfære», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jewel Samad/AFP/Scanpix
VANSKELIGE FORHOLD: «Tverrpolitisk samarbeid og gjensidig respekt er blitt erstattet av en forgiftet og uforsonlig atmosfære», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jewel Samad/AFP/ScanpixVis mer

Amerikansk systemkrise

Lite tyder på at president Obama vil lykkes med politikken han legger fram i dag. Vilje til å finne samlende kompromisser er blitt en politisk risikosport.

I dag skal president Obama holde en tale til Kongressen der han legger fram en omfattende plan for å få fart på amerikansk økonomi. Lite tyder imidlertid på at presidenten får gjennomført sin politikk. For USA befinner seg i en politisk systemkrise der man ikke lenger evner verken å ta tak i de grunnleggende problemene eller å fatte nødvendige vedtak. Årsakene til krisen er også av en slik karakter at det er tvilsomt om USA makter å komme seg ut av den.

For å sikre en heterogen og idébasert statsdannelse bygger USAs politiske system på maktfordelingsprinsippet og ikke parlamentarisme, og det gir i tillegg mindretallet store muligheter for å stanse vedtak i Kongressen.

For å fungere godt er dette systemet avhengig av at man finner fram til brede fellesløsninger i de viktige spørsmålene. Mye av grunnlaget for USAs enorme økonomiske og maktpolitiske utvikling har også vært at landet, til tross for sine indre ulikheter, har evnet å finne samlende løsninger på mange samfunnsproblemer.

En bred opinionsmessig tro på det amerikanske idégrunnlaget har tradisjonelt også preget det politiske miljøet i Washington, der politikerne kunne være svært uenige i starten på en debatt, men like fullt «hestehandlet» seg fram til tverrpolitiske kompromisser.

Det systembærende konsensuselementet i amerikansk politikk er imidlertid i ferd med å forvitre, og Washington-politikernes atferd er blitt radikalt endret. Tverrpolitisk samarbeid og gjensidig respekt er blitt erstattet av en forgiftet og uforsonlig atmosfære der politisk spill og taktikk gjør det nesten umulig å bygge opp det tillitsforhold som kreves for å ta de nødvendige krafttak for å sikre USAs framtid.

Mangelen på tillit mellom Obama og det republikanske flertallet i Representantenes hus var en hovedårsak til at man ikke fikk til et framtidsrettet kompromiss i striden om gjeldstaket. Og det er ingenting som tilsier at mistilliten vil bli mindre i tiden fram mot neste års presidentvalg.

En viktig del av forklaringen på at USA har havnet i et slikt politisk uføre, er å finne i inntektsutviklingen. I utgangspunktet er det bred aksept i den amerikanske befolkningen for betydelige økonomiske ulikheter. Men denne aksepten er basert på den forutsetning at alle har en reell mulighet til å bevege seg oppover økonomisk. Og aksepten forutsetter også at det er grenser for hvor store ulikhetene kan være.

Økonomisk mobilitet er således selve kjernen i «den amerikanske drømmen», og vedlikeholdet av denne er kritisk viktig for fellesskapsfølelsen og for tilslutningen til landets idégrunnlag. Makter man ikke dette, så svikter en bærebjelke i det amerikanske samfunnssystemet.

Og det er nettopp det som er i ferd med å skje. De økonomiske ulikhetene har i løpet av de siste tiåra blitt enormt store. 19. juni publiserte Washington Post en artikkel som viste at de personene som utgjorde den øverste 0,1 prosent av inntektene i 2008 sto for over 10 prosent av USAs samlede personlige inntekter. Til sammenlikning var deres andel i 1975 bare 2,5 prosent. Og mens lederne i de større bedriftene har firedoblet sin realinntekt siden 1970-åra, opplevde 90 prosent av befolkningen ingen reallønnsvekst i det hele tatt.

Obama-perioden har ikke endret denne utviklingen. Tvert imot har raset i det amerikanske boligmarkedet gjort situasjonen verre, særlig for middelklassen som tidligere kunne kompensere for sviktende lønnsutvikling ved å benytte sine eiendommer til å skaffe seg billige lån.

Ikke bare utgjør de økonomiske ulikhetene nå en trussel mot limet i det amerikanske samfunnet, men i økende grad mister vanlige folk troen på at det er mulig å ta seg oppover på inntektsskalaen. For første gang i USAs historie kan store deler av ungdomsgenerasjonen forventes å få det dårligere økonomisk enn sin sine foreldre. Dermed svinner troen på «den amerikanske drømmen» hos stadig flere noe som fører til en omseggripende frustrasjon som, i tråd med amerikansk tradisjon, rettes mot den politiske eliten i Washington.

Dermed styrkes de populistiske ytterfløyene, særlig på høyresiden, mens sentrum svekkes. Og med det reduseres mulighetene for å bygge konsensus om de store og viktige veivalg.

Som Alexis de Tocqueville beskrev allerede på 1830-tallet har et vell av frivillige organisasjoner vært en viktig del av det amerikanske demokratiet. Enorm aktivitet brakte folk med all salgs bakgrunn og synspunkter sammen, og skapte forståelse for nødvendigheten av å finne fellesløsninger på viktige spørsmål.

I en artikkel i tidsskriftet National Affairs viser Marc Dunkelman hvordan ny informasjonsteknologi har bidratt til å svekke dette nettverket. De sosiale mediene gjør også at folk med samme interesser og politiske synspunkter trekker sammen. Når en tilsvarende trend også gjør seg gjeldende i valg av bosted, betyr dette til at den gamle møteplassen for ulike synspunkter forvitrer. Dermed senkes den politiske takhøyden, og forståelsen for nødvendig kompromissbygging blir mindre.

Den reduserte mulighet for nødvendige kompromisser er også et resultat av endringer i partistrukturen. Tidligere var begge partiene brede sammenslutninger med betydelig intern spennvidde både i økonomiske og verdipolitiske spørsmål. Dette skapte behov for intern kompromissbygging og åpnet for tverrpolitiske allianser.

Dette er ikke lenger tilfellet. Demokratene er blitt et mer homogent liberalt parti, mens republikanerne har rendyrket sin konservative profil. Den partipolitiske polarisering forsterkes også gjennom en tiltakende politisert oppdeling av valgkretsene ved kongressvalg. En prosess som skulle sikre minoritetsrepresentasjon har etter hvert utviklet seg dit hen at man har fått et stort antall rendyrkede liberale og konservative valgkretser, mens antallet vippekretser er blitt kraftig redusert. Dermed har etterspørselen etter sentrumspolitikere blitt mindre mens de minst kompromissvillige har fått svært gode arbeidsvilkår.

Den største trusselen mot å vinne gjenvalg kommer således ikke lenger fra kandidaten til det andre partiet, men i stedet fra en enda mer ideologisk konkurrent i eget parti. Dermed har vilje til å finne samlende kompromisser blitt en politisk risikosport. Den politiske framtid sikres i stedet best ved å innta en steil og uforsonlig holdning, noe vi til fulle fikk illustrert i striden om gjeldstaket i sommer.

Skal det kritisk viktige konsensuselementet sikres slik at USA kommer seg ut av denne systemkrisen må inntektsforskjellene reduseres og vanlige folk må gjenvinne troen på økonomisk mobilitet. Dessuten må kongressdistriktene deles inn på en måte som gir sentrumspolitikere en reell mulighet til å vinne valg. USA mangler imidlertid en politisk ledelse som med tyngde kan fronte slike endringer. Derfor vil beslutningskrisen vedvare med de negative konsekvenser dette har for USA og internasjonal økonomi og politikk.