Amerikansk utenrikspolitikk etter Irak

Paradokset er at verdens eneste militære supermakt ikke kan beskytte sine egne borgere ved å handle alene, skriver Joseph S. Nye.

HVA KOMMER ETTER IRAK? Hvis president George W. Bushs økte styrkeinnsats ikke gir et resultat som kan kalles «seier», hva vil det føre til for USAs framtidige utenrikspolitikk? Vil den vendes innover, slik det skjedde etter nederlaget i Vietnam for tre tiår siden? Vil den endres fra å fremme demokrati til å bli et snevert, realistisk uttrykk for landets interesser? Allerede mens diskusjonen i Washington er konsentrert om Irak, stiller en rekke ettertenksomme utenlandske observatører disse mer langsiktige spørsmålene.Analytikere og forståsegpåere har ofte tatt feil når det gjelder USAs posisjon i verden. For to tiår siden, for eksempel, var den allmenne oppfatningen at USA var i ferd med å miste makt. Et tiår senere, da den kalde krigen var over, var den nye allmenne oppfatningen at verden var et unipolart amerikansk hegemoni. Noen neokonservative forståsegpåere mente USA var så mektig at det kunne bestemme hva det trodde var riktig, og så måtte andre følge etter. Charles Krauthammer hyllet denne oppfatningen som «den nye unilateralismen», og den hadde stor innflytelse på Bush-administrasjonen også før angrepene 11. september 2001.

MEN DEN NYE unilateralismen var basert på en dyp misforståelse av maktens rolle i verdenspolitikken. Makt er evne til å få de resultatene man ønsker. Hvorvidt forskjellige ressurser vil gi slike resultater, er avhengig av kontekst. For eksempel er en stor, moderne hær med stridsvogner en viktig ressurs hvis krigen utkjempes i en ørken, men ikke hvis den utkjempes i en sump - slik USA oppdaget i Vietnam. Tidligere ble det antatt at militær makt var viktigst i de fleste spørsmål, men i dagens verden vil konteksten som makten virker i, alltid variere sterkt. Jeg har sammenlignet fordelingen av makt i dagens politikk med et tredimensjonalt sjakkspill. På det øverste brettet - de militære relasjonene mellom stater - er verden absolutt unipolar, og vil sannsynligvis forbli det i flere tiår. Men på det midterste brettet, for økonomiske relasjoner, er verden allerede multipolar, og USA kan ikke oppnå de resultatene det ønsker uten å samarbeide med Europa, Japan, Kina og andre. Og på det nederste brettet, for grenseoverskridende spørsmål som er utenfor myndighetenes kontroll - det vil si alt fra klimaendringer via pandemier til internasjonal terrorisme - er makten kaotisk fordelt, og det gir overhodet ingen mening å snakke om amerikansk hegemoni.

MEN DET ER PÅ dette nederste brettet vi finner de fleste av de største utfordringene vi står overfor i dag. Den eneste måten å angripe disse problemene på er gjennom samarbeid med andre, og det krever «myke» lokkemidler i tillegg til hard makt. Det finnes ingen enkel militær løsning som kan gi de resultatene vi ønsker. De nye unilateralistene som dominerte i den første administrasjonen til Bush, tok feil da de trodde at den unipolare fordelingen av makt i militær sammenheng var tilstrekkelig til å vise vei i utenrikspolitikken. De var som en liten gutt med hammer, som synes alle problemer ser ut som en spiker. Faren ved denne tilnærmingen er nå åpenbar. Den som spiller et tredimensjonalt spill ved å fokusere på bare ett brett, er nødt til å tape på lang sikt.Heldigvis har pendelen begynt å svinge tilbake mot samarbeid. I Bushs andre periode er noen av de mest ekstreme unilateralistene ute av regjeringen, og presidenten har gitt seg i kast med vanskelige problemer som Nord-Korea og Iran på en mer multilateral måte enn i første periode. Og til tross for alle klagene på FN-systemet, ble oppgaven med å løse problemene etter krigen i Libanon i fjor sommer av USA og andre overlatt til FNs fredsbevarende styrker.

SPESIELT KRIGEN I IRAK økte offentlighetens bevissthet overfor feilgrepene i Bushs første periode, men også andre spørsmål er i ferd med å endre seg. Amerikanerne ser nå mer velvillig på samarbeidstiltak mot globale klimaendringer. På samme måte medfører trusselen om pandemier at amerikanerne muligens vil innse betydningen av en sterkere Verdens helseorganisasjon (WHO), akkurat slik problemet med spredning av atomvåpen øker bevisstheten om Det internasjonale atomenergibyråets betydning.Disse problemenes art medfører at USA ikke har mulighet til å vende blikket innover, uansett hva utfallet blir i Irak. Dette er ikke problemer du kan legge igjen i utlandet. De blir med deg hjem.Det er også usannsynlig at amerikansk utenrikspolitikk vil føres tilbake til en snever realisme og droppe all fokus på demokrati og menneskerettigheter. Samtidig som krigen i Irak svekket forestillingen om demokratisering med makt, er både republikanere og demokrater sterkt påvirket av idealisme i sitt syn på utenrikspolitikk.

PROBLEMET FOR DEN som måtte bli valgt til president i 2008, vil bli å finne en egnet, realistisk metode for å fremme demokratiske verdier og tilpasse den offisielle retorikken i henhold til dette. Når retorikken i stor grad overgår virkeligheten, oppfatter andre det som hykleri. Amerikanerne må lære seg å framstille demokrati, frihet og rettigheter på en måte som respekterer mangfoldet og andres oppfatninger. Det vi har lært av Irak, er betydningen av å utvikle rettssikkerhet og et sivilt samfunn før man forsøker å avholde allmenne valg. Demokrati handler om mer enn stemmegivning, for det krever store investeringer i utdanning, institusjoner og støtte til ikke-statlige organisasjoner. Demokratiet må springe ut fra landets eget samfunn og ha dette samfunnets særpreg, ikke være påtvunget utenfra.Det er svært usannsynlig at USA etter Irak vil reagere slik de gjorde etter Vietnam. Paradokset ved amerikanernes makt er at verdens eneste militære supermakt ikke kan beskytte sine egne borgere ved å handle alene. © Project Syndicate, 2007.