Amerikanske menn i krisetider

BOK: Dette er en motvillig anbefaling. De som er tilhengere av Richard Fords prosa, kan muligens finne noe i dette stønnet over en roman som tillater seg å gå med upåvirkelig gange i nesten tre hundre sider før den endelig tar tak.

Men når det omsider skjer, blir i hvert fall jeg sugd inn, og følger villig trilogihelten og eiendomsmekleren Frank Bascombe til siste side.

USA i forandring

Etter at Bascombe er blitt forlatt av kona Sally, har han fått konstatert prostatakreft og har flyttet til «townletten» Sea Clift i New Jersey og Ocean Country. Som eiendomsmekler reiser han mye rundt med sin elev, tibetaneren Mike.

I romanen møter han stadig fremmede mennesker som mekler, og dette er Fords metode: Å la leseren bli kjent med et USA på vei mot forandringer, gjennom Franks bilturer og møter med kunder, i utlegninger som av og til virker endeløse, sett i forhold til hva som ytre sett skjer. Ford går inn og ut av Franks tankeliv, som ikke er veldig originalt, men solid og presist nok, i spennet mellom minner, iakttakelser og aforistiske betraktninger.

Tre døgn

«Hvor landet ligger» foregår over tre dager: torsdag, fredag og «Turkey day», høsttakkefesten. Året er 2000, og Bush er valgt til president framfor «blautfisken» Al Gore. Frank er ikke med Bush. Han kjører rundt med en sticker hvor det står «Bush? Why?». Som tilhenger av demokratene står han temmelig alene. Så, foruten å handle om Franks stillestående liv på farten, er romanen også en diagnostisering av et preparanoid sammenbrudds-USA, som lever i et uskyldig sinne mot alt som kan true privatisering, de frie markedskrefter og våpenkontroll.

I en kostelig sekvens, som i dagens virkelighet ville vært umulig å tenke seg, står to hundre mennesker på en tribune og ser et gammelt, ærverdig hotell bli senket med sprengstoff. En liten hendelse med en frekk-som-faen tolvåring (han kaster blant annet inn ei rute i Franks bil), som peker mot en større krise i Franks (og de forente amerikanske staters) liv, mot slutten av boka.

Underliggende vold

Volden ligger under og trykker på. I skjæringen mellom Franks ironi, inderlighet og humor, og New Jerseys konservative, for ikke å si reaksjonære, virkelighet, oppstår gnisninger som en stadig vekk har på følelsen at kan eskalere. Det gjør de også, først i et latterlig barslagsmål med en skuffet eldre herre, seinere mer alvorlig.

Boka er for lang. At romanen skal trille og gå i nesten tre hundre sider før den byr leseren opp, er drøyt. Samtidig har Ford funnet en rytme som han fyller, med et språk som gir rom for lange sveip. Men språket har ikke dybde nok til at lengden kan forsvares. Det tredje problemet er Frank Bascombe. Han er den vanlige karen som har klart seg, og er i slekt med for eksempel Babbit Angstrom, skapt av John Updike, eller menn i en av Philip Roths seinere romaner. Likevel, på tross av skarpe og sleivkjeftede betraktninger, er han en rimelig anemisk mann, som ikke vet, for å si det på Franks egen maner, om han vil knulle eller drite. Det er høyst menneskelig å være vag, men med så mye tekst må man kunne forvente at Ford i den tredje boka om mannen ville våge å gå videre med Frank.

Jeg er ambivalent til denne boka, men det finnes sider av den som er strålende. Det store er Fords portretter av menneskene som befolker forstadsverdenen på USA østkyst. Ta møtet med den middelaldrende imposteren av en overmoden sørstatsorkidé, som det viser seg at han har hatt et fylleknull med. Eller Clare, den gamle marineoffiseren som aldri kan bestemme seg for et hus, og plager vettet av mekleren med sine kunnskaper om eneboligers svakheter.

Og ikke minst den perifere vennen Wade, så gammel at han er en fare for alle andre der han sitter i sin Lincoln; et fresende, spyttende, stinkende oppkomme av politisk og eksistensiell forvirring.

Dette er ikke en roman med mye handling i tradisjonell, realistisk forstand. Man kan heller ikke si at den flyter over av vendinger. Når den ene store kommer, får den konsekvenser, først og fremst for Frank Bascombe, og ikke i den betydning at den kaster nytt lys bakover. Men hendelsen hinter mot et samfunn som knaker tungt i sammenføyningene. Oversetter Christian Rugstad følger Fords språk og vekslinger mellom mer skriftlig amerikansk og den rene bannskap på fint vis.