Amerikanske overraskelser

Jazztrommeslager som singer/songwriter.

Paul Motian Trio 2000+Two Blek femterunde med romantiske broadwayballader.

Julian Lage Vidunderbarn med sterk voksendebut.

CD: Brian Blade (38) er en av verdens beste jazztrommeslagere (Wayne Shorter Quartet, Brian Blade Fellowship m.m) og har dessuten folk som Joni Mitchell, Bob Dylan og Emmylou Harris på arbeidsgiverlista. At multitalentet fra Louisiana også framstår som en gitarspillende singer/songwriter i ekkoet av den mer lavmælte utgaven av Neil Young med og uten Crosby, Stills & Nash, er likevel en overraskelse.

Men på «Mama Rosa» synger og spiller han seg gjennom 10 egne, komplett jazz-og nesten trommefrie egne sanger pluss Milton Nascimentos «Brother». Han gjør det solo og i varierende besetninger der kompisen Daniel Lanois, sanger Kelly Jones og pedal steel-gitarist Greg Leisz er blant nøkkelpersonene. Tekstene speiler Blades «spirituality», gitarspillet er distinkt og Joni Mitchell-aktig og stemmen er lys og behagelig med god henvendelse. Selv om Blade tidvis låter som om han er på vei til Woodstock, 40 år for seint og i litt for trange sandaler, er «Mama Rosa» en ganske vellykket og annerledes utgivelse fra trommetrollmannen.

EN ANNEN og heller ikke hvilken som helst trommeslager, Paul Motian (78), fortsetter sin utforsking/nyspilling av fine låter med fortid på Broadways scener, men viser svakhetstegn i en femterunde som inkluderer bl a «Something I Dreamed Last Night», «Just A Gigolo» og «Midnight Sun». Det skyldes ikke pustebesvær – hele «On Broadway, vol. V» går i langsomt/ultralangsomt tempo – men snarere at de to nye saksofonistene fra New Yorks unge alternative scene, Michaël Attias og Loren Stillman, har betenkelig lite å oppvise av så vel fortolknings- som tonekvalitet i det store rommet som Motian åpner for dem med sitt sedvanlig frittflygende trommespill. Mest av alt låter det som en tidlig gjennomgang av repertoaret, med upresisjon som klinger mer klønete enn fri, og det gjør ikke saken bedre at den i og for seg fintspillende pianisten Masabumi Kikuchi litt for ofte går Keith Jarrett en høy gang i å ødelegge musikkopplevelsen med et assortert utvalg munnlyder, fra tilnærmet dødsralling til grisegrynt. Måtte en eventuell sjetterunde ha mer å by på enn dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA HAN var åtte år, spilte San Francisco-gitaristen

Julian Lage med Carlos Santana, og fikk ry som musikalsk vidunderbarn. Nå, i den modne alder av 21, platedebuterer han under eget navn med «Sounding Point» - en tittel som henspeiler på øyblikket der en streng gir fra seg lyd når den berøres. I løpet av sine 13 år i bransjen har Lage spilt med folk som Gary Burton, Béla Fleck og Chris Thile, og de to sistnevnte er også med på

albumet sammen med blant andre saksofonisten Ben Roseth, bassisten Jorge Roeder og perkusjonisten Tupac Mantilla.

Lage har hatt en komponistfinger borti de fleste låtene på plata, noen ganger sammen med Fleck og Thile, men tar også tak i klassikere som «Li’l Darlin’» og «All Blues». Den siste gjør han i duo med pianisten Taylor Eigsti, en annen kommende stjerne i amerikansk jazz, og hele albumet er preget av at vi har å gjøre med en gitarist som er kommet langt i å etablere sitt eget uttrykk med klassisk kammermusikk, moderne melodibasert jazz og en støyt moderne bluegrass som viktige ingredienser. Frasen «teknisk virtuost spill» er neppe

til å unngå med en besetning som denne i aksjon, men sannelig handler det om musisering med farge, lukt og smak også, på ei plate som definitivt er mer vidunderlig enn barnlig.