«Amerikanske tilstander»

USA-KRITIKK: Europeiske journalister og intellektuelle må ta ansvar for å orientere seg bredere og gi et mer nyansert bilde av USA enn det vi opplever i dag.

«SOM VI VET, har amerikanere to til tre jobber for i det hele tatt å kunne overleve», bemerket forskningssjef Tone Fløtten i en bisetning i sitt foredrag på FAFOs jubileumskonferanse forleden. Antagelig var det få i salen som stusset over denne opplysningen. Det ble nevnt som den største selvfølgelighet i et ellers interessant foredrag om den nordiske velferdsmodellen. I foredraget ble de over 700.000 menneskene som står utenfor arbeidsmarkedet i Norge eller Sveriges skyhøye ungdomsledighet knapt nevnt. Det var åpenbart ikke riktig tid og sted. Derimot var det absolutt stedet for å fremføre stereotypier om USA. Henvisningen til USA var ment å vise kontrasten til den nordiske velferdsmodellen, nærmest for å understreke at alternativet til sosialdemokratiet er «helt Texas» eller «amerikanske tilstander».

TONE FLØTTEN spilte bevisst eller ubevisst på den utbredte og populære forestillingen om USA som et slags underutviklet velferdssamfunn som ennå ikke har kommet seg opp på det sivilisasjonsnivået som kreves for å forstå at den norske velferdsstaten er overlegen alle andre. At flertallet av amerikanere ser det på en annen måte, har tydeligvis ingen betydning. Men faktum er at amerikanere er i sin fulle rett til for eksempel å være mer opptatt av like muligheter enn av like resultater.USA og Europa har lenge vært de mest velstående regionene i verden. De er begge kapitalistiske, og de er begge velferdssamfunn - men de er forskjellige. Hvilket samfunn som er best, avhenger av øynene som ser. Det er bl.a. et spørsmål om tradisjoner og ideologi. Det finnes ingen utviklede land i verden hvor de sosiale forskjellene er større enn i Amerika. Samtidig er det heller ingen utviklede land med høyere gjennomsnittlig levestandard.Langs den klassiske konfliktlinjen mellom høyre og venstre, etter graden av offentlig intervensjon i samfunnet, er det klart at amerikansk politikk befinner seg flere hakk til høyre for europeisk politikk. Det er for eksempel mindre offentlig støtte å få og en mer innovativ kultur i USA enn i Europa.

DET ER NEMLIG IKKE bare republikanere som kutter skatter eller begrenser velferdsordningene i Amerika. Da Bill Clinton kuttet i støtten til alenemødre, uttalte den republikanske senatoren Phil Gramm at de 40 millioner kvinner som til da hadde vært «gratispassasjerer» nå fikk se å «komme seg ut av vognen og hjelpe resten av oss med å dytte». Antagelig uttrykte Gramm hva flertallet følte. Da Carl I. Hagen i sin tid prøvde seg på en lignende retorikk om alenemødre i Norge, tok alle avstand fra det. Kulturen er altså forskjellig.Men, la oss nå se på den konkrete påstanden fra Tone Fløtten. Må amerikanere virkelig ha to til tre jobber for å overleve? Er det amerikanske arbeidslivet virkelig så brutalt? Ja, sier altså FAFO, i likhet med fagbevegelsen i andre europeiske land, som har interesse av å opprettholde bildet av den angloamerikanske velferdsmodellen som usosial. Tysklands mektige fagforeningssjef Michael Sommer har gått enda lenger og hevder at amerikanere må ha tre eller fire jobber for å kunne brødfø seg!Men så viser det seg at sannheten er en ganske annen: Bare 5,3 prosent av alle yrkesaktive amerikanere hadde mer enn én jobb i 2003. Det er mindre enn én av 19. Av disse hadde 0,2 prosent to heltidsjobber. Tallet på arbeidstagere med flere enn én jobb har gått ned siden midten av 1990-tallet. Vi snakker altså ikke om et utbredt fenomen, knapt nok noe fenomen i det hele tatt.

HVIS VI ANTAR at flere amerikanere enn europeere har mer enn én jobb, så kan det også være fordi det faktisk er mulig. Det er flere jobber i USA, og marginalskatten er lavere. Europeere som kanskje kunne tenkt seg å jobbe mer, har ikke de samme incentiver til det som amerikanere har. Hvem er så de stakkars menneskene, som det riktignok ikke er så mange av, men som må ha to eller flere jobber for å overleve? I en befolkningsundersøkelse fra 2001 (Census Bureau\'s «Current Population Survey») ble det stilt spørsmål om dette. Det viste seg at kun 1,5 prosent av yrkesaktive amerikanere trengte flere jobber for å kunne brødfø seg. 28 prosent hadde mer enn én jobb fordi de trengte å nedbetale gjeld. Langt de fleste som hadde mer enn én jobb, oppga at årsaken var at de ønsket å tjene ekstra penger. Det var ikke tvingende nødvendig for dem å ha mer enn én jobb. De fleste som hadde flere jobber var personer med utdannelse. Jo høyere utdannelse, jo større sannsynlighet er for at man hadde mer enn én jobb. Med andre ord: Å ha flere jobber er snarere en mulighet enn en nødvendighet - stikk i strid med populær-oppfatningen av fattige amerikanere som flipper burgere på McDonalds før de haster av sted til en vaskejobb eller en annen «drittjobb» som noen kanskje ville kalt det.

FORESTILLINGEN OM det brutale amerikanske arbeidslivet er bare en del av mange europeeres bilde av USA. For mange er det en type ønsketenkning som passer godt sammen med de andre forestillingene om USA som aggressivt, «ekstremt», liberalistisk, overfladisk og kulturløst - selve motoren i «den nyliberale globaliseringen som rir verden som en mare» og etterlater seg et arbeidsliv av rastløse prosjektnomader og underbetalte «McJobs». Globalisering og amerikanisering er synonymer for mange. Men uansett hva man måtte mene om Amerika bør europeiske journalister og intellektuelle ta ansvar for å orientere seg bredere og formidle nyheter og bakgrunnsstoff som gir et mer nyansert bilde av USA enn det vi opplever i dag. Det er mye å kritisere verdens eneste supermakt for. Amerikas betydning og innflytelse er god nok grunn til at informasjonen vi bør være seriøs og faktabasert, og ikke resultatet av fordommer og besettelser.