Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Amerikanske virkeligheter

Morten A. Strøksnes dro på jakt etter det ekte USA. Han fant det ikke.

USA: Et mangfoldig land med mange virkeligheter. I sin nye bok har Morten A. Strøksnes fanget noen av dem. Foto: Lars Eivind Bones
USA: Et mangfoldig land med mange virkeligheter. I sin nye bok har Morten A. Strøksnes fanget noen av dem. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

||| BOK: Vi har krim, noveller, poesi, dramatikk, essayistikk — og «reiseskildringer fra USA». Charles Dickens, Alexis de Tocqueville, Knut Hamsun, Agnar Mykle, Simone de Beauvoir — for å nevne et eksklusivt utvalg — har utgitt bøker i sjangeren. Alle norske forfattere med respekt for seg selv bør i løpet av livet ha skrevet sin versjon av det mytologiske landskapet. Historisk kom mange av de europeiske intellektuelle tilbake fra USA fulle av forrakt for hva de hadde sett og opplevd — amerikanerne var materialistiske, naive, overfladiske, dumme, historieløse og feite. Sist ut er den norske journalisten og forfatteren Morten A. Strøksnes. Resultatet «Rett vest» tyder på at han har lært av sine forgjengeres feil.

«Eg skal sjå etter det verkelige Amerika. Amerikas sjel», forteller Strøksnes. Med en rikelig porsjon selvinnsikt legger han til at dette er pompøst sagt og tenkt. Den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, som for øvrig er ekte pompøs, var ute i samme ærend for et par år siden da han reiste landet rundt og siden utga reiseskildringen «American Vertigo. Travelling America in the Footsteps of Tocqueville.» Avisa New York Times slaktet boka fordi den utga seg for å fange virkeligheten når den bare bekreftet stereotypier:

«Det finnes ingen grunn til at den skal foreligge på engelsk, unntatt som et bevis på at det å reise ikke nødvendigvis utvider din horisont, samt at man burde holde seg unna bøker med Tocqueville i tittelen.» Det er noe med sjangeren, men det ser ut til å slå ut i ekstrem grad når destinasjonen er USA: Den reisende blir tiltrukket av det abnorme, det eksotiske, det outrerte. Selv om intensjonen er god, ender forfatteren likevel opp med å tilby leseren reduksjonistiske karakteristikker av et helt folkeslag. Amerikanere er de mest materialistiske i verden, og derfor ser bankene ut som kirker og kirkene likner på banker, skal vi for eksempel tro Lévy.

Morten A. Strøksnes tråkker ikke i salaten på samme vis. Når han tillater seg å generalisere, er det som regel nettopp for å undergrave karikaturene: «Amerika og amerikanarar blir ofte skulda for historieløyse. Det må vere feil. Amerikas historie er mykje meir levande enn for eksempel Norges er for nordmenn». Andre ganger bidrar han til å stadfeste dem: «I Amerika er naturen ein temapark. Alt er ordna, tilrettelagt og kontrollert». Kanskje Strøksnes burde gått lenger vekk fra motorveien. Slike påstander sier mer om den reisende enn om landet. Akkurat i dette tilfellet er det merkverdig, for man skal lete lenge etter en reiseskildring fra USA på norsk der vær, vind, landskap og natur får så mye plass. Titt og ofte trekker han paralleller til landskap i Norge, spesielt i Finnmark. Man mistenker ham nesten for å ha hjemlengsel.

I to måneder kjører Strøksnes i bilsporene til mange eventyrlystne amerikanere og europeere — fra Cape Cod på østkysten til Big Sur på vestkysten. Han møter et på samme tid utmattet og energisk land, preget av valgkamp, økonomisk nedtur og identitetskrise. Underveis stopper Strøksnes opp ved museer, symbolske minnesmerker og mytologiske plasser, men lar tilfeldige menneskemøter og den varierende dagsformen bestemme framdriften. Ett av høydepunktene i boka, litterært sett, er oppholdet i Detroit. En gang var byen verdens industrielle Mekka. Henry Ford bygget sin første bilfabrikk i Detroit, i 1907, og byen var lenge en av de meste velstående i USA. På 1960-tallet startet nedturen. I dag er den kjent under kallenavnet «Slum City». I 1960 bodde to millioner mennesker i Detroit, nå under halvparten. Når Strøksnes reiser rundt, minner den mest om en spøkelsesby. Ingen kunder på kjøpesenteret, få mennesker i gatene, mengder av bygninger står forlatt. Om kveldene er det ikke like trygt over alt. Strøksnes skal likevel på byen. Han stikker seg ut som hvit.

Menneskene Strøksnes treffer underveis, er «vanlige» amerikanere. Det er mulig summen av dem blir en gjennomsnittsamerikaner, men enkeltvis framstår de fleste som nokså skakkjørte — her er hippier, dophuer, alkoholikere, småkjeltringer, indianske vismenn og et par-tre mormonere. Strøksnes møter folk som stiller spørsmål av typen: «What does from really mean?» Nå er det jo sjelden vi gidder å lese om folk flest, men heller særegne karakterer som har en historie å fortelle. Dernest virker det som om Strøksnes selv føler seg mest hjemme i selskap med de enslige og skadeskutte. I hvert fall på denne turen. Hans konklusjon lyder slik: «No er eg ferdig, men friare enn da eg starta. For om eg ikkje har fanga mykje av Amerika, har eg i alle fall fått fanga litt av meg sjølv».

Dermed virker det som om vi har lært mer om Morten A. Strøksnes enn om USA. Det stemmer ikke, ikke helt. Strøksnes er en durkdreven reisende skribent, og «Rett vest» er reflektert, kunnskapsrik og språklig ulastelig. Tonen er mollstemt, med innslag av tørrvittige kommentarer som gjør stemningen enda mer sår. Det er ikke gitt å vite hvordan man skal forholde seg til dette tungsinnet. Fire-fem steder underveis blir det antydet at Strøksnes nettopp har vært gjennom en opprivende skilsmisse. På tuppen av Cape Cod kaster han gifteringen i havet. Seinere får vi høre: «No er det ikkje eingong nokon som sit heime og ventar». Og etter enda noen sider: «Eg tenkjer ikke lenger over at eg ikkje går med ring på fingeren». Noen vil finne disse antydningene irriterende, andre vil se at Strøksnes skriver seg inn i en rik amerikansk tradisjon av fordrukne, søkende, ensomme og skadeskutte antihelter.

«Rett vest» er en dannelsesreise. Strøksnes reiser utover og innover. Og ender ved havet. Vi ser ryggen hans som silhuett mot solnedgangen, og vi skjønner at han har blikket festet mot horisonten, idet rulleteksten starter og vi hører en voice-over: «Kva i all verda hende med meg, tenkjer eg no. Alt som er eksistensielt sant, er banalt. Det er like enkelt for ein sterk mann å vere sterk som for ein svak mann å vere svak. Sprei litt kjærleik rundt deg så lenge du har nokon, og alle har nokon». Banalt og sant. Så kan man innvende at det er begrenset hvor mange reiseskildringer vi trenger for å fortelle oss at den forrige klisjeen vi hørte var sann.

«Rett vest» er alt i alt en røff og likendes roadmovie i bokform. Gifteringer som kastes i sjøen, hører med i sjangeren. Slik får vi sympati for en flyktende cowboy i en knallrød Chevrolet Impala.

Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media