Amerikas Forente Sjangre

Den amerikanske gitaristen Bill Frisell (62) vever jazz, rock, blues, country, klassisk samtidsmusikk og vel så det til et øyeblikkelig gjenkjennelig uttrykk. Nå er han underveis til Molde igjen.

MOLDE: I juli kommer Bill Frisell til Moldejazz, festivalen der han første gang ble presentert for et norsk publikum i 1981. Seinere har han spilt både der og på andre norske festivaler en rekke ganger, i ulike besetninger. FOTO: BJØRN-OWE HOLMBERG
MOLDE: I juli kommer Bill Frisell til Moldejazz, festivalen der han første gang ble presentert for et norsk publikum i 1981. Seinere har han spilt både der og på andre norske festivaler en rekke ganger, i ulike besetninger. FOTO: BJØRN-OWE HOLMBERGVis mer

Moldejazz, tirsdag kveld 4. august 1981: Bassmester Arild Andersen går på scenen med sitt «drømmeband» foran 1700 tilhørere i Idrettens Hus.

Med økonomisk støtte fra festivalen har han kunnet hente inn tre utenlandske musikere. De to første er pianisten John Taylor og trommeslageren Alphonse Mouzon, begge med et visst ry. 

Den siste er en 30-årig amerikansk gitarist som de færreste har hørt om og langt mindre hørt: Bill Frisell.

Siden den kvelden, lydlig bevart på Andersen-albumet «A Molde Concert» (ECM), har den verbalt stillfarne, men sonisk eksplosive Frisell inngått som en egen kanal i lydsporet til mitt anmelderliv. Permanent «på», og alltid i den sektoren der yrkes- og lystlytting er frydefullt sammenfallende størrelser.

Med et utvalg lett forvrengte, alltid gjenkjennelige gitarlyder, i en rekke egne band og i spann med et utall øverste hylle-kolleger fra Jan Garbarek, Paul Motian og Joe Lovano via Elvis Costello, Van Dyke Parks og Ginger Baker til John Zorn og Los Angeles-Filharmonien har han levert så mye sjangersammensatt musikk at selv et hardt utblokket Americana-begrep bare rommer en del av det.

Poesi og film
Bill Frisell er jazz, rock, blues, støy, klassisk, country og samtid, og han kombinerer elementer fra disse «dialektene» i alt han gjør. Sist vi hørte det i Norge, var da han deltok på Kongsberg Jazzfestival i 2010 sammen med Arild Andersen og Jan Erik Vold i en dikt-og-jazz-seanse, seinere utgitt som «Blackbird Bye Bye. Poetry by Wallace Stevens» (Hot Club Records), og da han i fjor høst spilte sin egen musikk live med kvartett på Cosmopolite i Oslo til visningen av «The Great Flood», Bill Morrisons fabelaktige stumfilmdokumentar om flomkatastrofen langs Mississippi i 1927.

Begge konsertene er minneverdige, og sannsynligvis blir det minneverdig også når Frisell er tilbake i Molde igjen i juli, denne gang med trommeslager og strykekvartett for å framføre suiten «Big Sur» under jazzfestivalen.

Iallfall vekker Molde minner hos Frisell.

—Jeg ble så overrasket da Arild ringte og inviterte meg til den spesielle moldekonserten i 1981, sier han. —Jeg kjente ham ikke da, men på en eller annen måte hadde han hørt om meg, og jeg husker at jeg tenkte «wow, dette er jo helt sprøtt». Det skjedde så mye for meg på den tida, jeg fikk spille med Paul Motian (på den tre år yngre Pat Methenys anbefaling, red. anm.), og i desember reiste jeg rett fra plateinnspilling med Motian-bandet i Tyskland til Oslo og innspillingen av «Paths, Prints» med Jan Garbarek. Året etter fikk jeg lage det første albumet mitt for ECM, og var med i bandet til Jan. Det var utrolig, jeg husker vi gjorde et par rikskonsertturneer, kjørte ut og inn fjorder og spilte på små steder — jeg fikk se ganske mye av Norge i de åra.

Tid og ro
—Nå skal du tilbake til Molde og den norske vestkysten med musikk inspirert av den amerikanske vestkysten?

—Ja, «Big Sur» var en bestilling fra Monterey Jazz Festival i fjor. Under komponeringen fikk jeg bo og arbeide i to perioder på gården Glen Deven i det vakre Big Sur-landskapet i California, og det var en utrolig opplevelse for meg. Naturen var naturligvis en inspirasjonskilde, men enda viktigere for muligheten til å utvikle ideene til musikk, var den innvendige roen og følelsen av å ha tid som stedet ga meg.

Å være helt alene på ett sted over flere dager er sjelden kost for meg, i 20-30 år har livet mitt bestått av så mye reising og oppvåkning på et nytt sted hver dag at det grenser til galskap.

—Du komponerte musikken for strykekvartett pluss gitar og trommer. Betrakter du den som moderne amerikansk kammermusikk?

—Oh boy, jeg aner ikke...jeg vet at vi må finne ord for å kunne kommunisere om musikk, men å beskrive musikk faller vanskelig for meg.

—Du skal få slippe. Men jeg vil gjerne spørre deg om noe annet: Er all den utrolig forskjellige musikken du har laget gjennom 35 år et resultat av nøyaktig planlegging? Eller har du fulgt den indre stemmen hit og dit fra dag til dag, i blind tillit til at den visste hva den drev med?

—Det har aldri vært noen plan, bare alltid nye oppgaver og nye ting å tenke over. Jeg prøver å være fullstendig til stede i den musikken jeg til en hver tid spiller, og musikken har alltid fortalt meg hva jeg skal gjøre videre. Musikk er utrolig på den måten, hver tone du spiller leder deg til den neste tonen, og for meg har det fortsatt på den måten.

Grubler
—Hører du på de gamle innspillingene dine?

—Nei. Det river meg ut av øyeblikket og det liker jeg ikke. Jeg ser tilbake, men da mener jeg lenger tilbake, til minner fra da jeg var barn, sånne ting. Jeg grubler alltid på sånne spørsmål som «hvor kommer jeg fra?», og jo eldre jeg blir, jo mer opptatt blir jeg av det. Jeg tenker mye på familien min, på foreldrene mine og besteforeldrene som utvandret fra de svenske grensetraktene mot Norge til USA rundt 1910, og jeg tror sånne tanker påvirker musikken mer enn å lytte til gamle opptak av seg selv.

—Jeg er 66 og skjønner hva du sier! Har du meninger om hvordan musikk distribueres i dag? Om at strømming og nedlasting overtar for cd-albumet?

—Jeg elsker prosessen ved å lage et album, ideen om å lage et helt stykke. Og som så mange andre, liker jeg vinyl igjen. Sånn sett er det frustrerende med nedlasting og strømming der alt hakkes opp i små biter. Men jeg gjør det, jeg også, hører enkeltlåter på ipoden.

—Og midt i denne forandringens tid har du byttet plateselskap? Fra Savoy jazz, som knapt hadde distribusjon i Norge, og til OKeh, selskapet som utga Louis Armstrongs Hot Five og Hot Seven på 1920-tallet, og som ex-Universal-boss Wulf Müller nå har vekket til live for konkurrenten Sony etter mange års inaktivitet?

—Det der med plateselskap er rare greier! Jeg liker ikke å ha musikken min liggende på vent, jeg vil gjerne spille den inn når det føles riktig, og jeg har alltid hatt utrolig flaks med timingen. Først da jeg fikk spille inn for ECM, deretter i 20 gode år med Nonesuch. Hver gang jeg var klar til å spille inn et album, var de klar. Det samme skjedde da jeg byttet til Savoy Jazz, og da det stilnet litt der, kom OKeh og Wulf, som jeg har kjent i 20-30 år, i rett øyeblikk.

Nå snakker vi om flere nye prosjekter neste år og de virker entusiastiske, så jeg må bare stå på videre.