Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Amerikas nye sweetheart er norsk

Uten Kristine Frøseth kunne «Looking for Alaska» bare pakket sammen.

NORSK STJERNE: Kristine Frøseth skinner i rollen som våt nerdeguttedrøm i «Looking for Alaska». Foto: HBO NORDIC Vis mer

HBOs «Looking for Alaska» er en sånn type serie som hviler så tungt på spesielt den ene hovedrollen at de kunne skrotet hele prosjektet etter første innspillingsdag, hvis skuespilleren viste seg å ikke svare til forventningene.

«Looking for Alaska»

4 1 6

Ungdomsserie

19. oktober
Beskrivelse:

Veltalende ungdommer i kostskoledrama.

Kanal:

HBO Nordic

«Det norske stjerneskuddet i tittelrollen løfter serien mange hakk»
Se alle anmeldelser

Heldigvis gjorde hun nok det. Med rollen som Alaska Young seiler norske Kristine Frøseth opp som perfekt kandidat til å bli Amerikas nye sweetheart.

Du vet – tittelen kjendispressen har pleid å gi til sånne damer som alle jenter vil være venn med og gutter kjæreste med. Søt og sjarmerende, ungdommelig og smart, gjerne på en litt uutgrunnelig måte. Eller litt naiv girl next door, som de tidligere tittelholderne Meg Ryan og Sandra Bullock.

John Green

Alaska er mer som en ung Natalie Portman. Hun er jenta som åpenbarer seg for Miles Halter (Charlie Plummer) da han flytter fra Florida til Alabama for å gå på kostskole. Jeg skriver åpenbarer, for det er det hun gjør, i flere sånne klassiske scener der sensommerlyset spiller på lag med fokusinnstillingene til kameraet, og liksom får verden til å stoppe opp noen sekunder. Akkurat nok til at vi skjønner at hun her er det noe helt spesielt med.

«Looking for Alaska» er basert på debutromanen til John Green, mannen som gjorde «sick lit» og «young adult» til et gullkantede begreper i bokbransjen og fikk folk i alle aldre til å lese amerikanske ungdomsbøker. Han er mest kjent for «Faen ta skjebnen» om et kreftsykt kjærestepar. I denne serien handler det ikke om fysisk sykdom, men kjærlighet og ungdommer som sliter er det her også, i en umiskjennelig greensk innpakning.

Det første som slår deg er imidlertid hvor gammelmodig alt er. Det kunne vært en leirskolefilm fra 80-tallet, med rivaliserende skoleklikker (nerdene mot rikingene), practical jokes og jeans i retrosnitt. Beleilig nok for historien er det mobiltelefonforbud på campus. Og våre venner har fast møtested i en slags hytte under ei trebru, der de sitter og smugrøyker (hvor mange nerdekids gjør egentlig det i 2019?). Men så er historien sterkt inspirert av John Greens egne år på kostskole, og det forklarer en del.

Krimmysterium

Ungdommene er også – som i andre Green-historier – langt mer veltalende enn alderen skulle tilsi. Alaska er feminist anno 2019 og klar til å angripe enhver antydning til «male gaze» hos kompisene (mon tro hva hun ville ment om den våte nerdeguttedrømmen hun framstilles som i denne serien). Miles er opphengt i berømte siste ord, deriblant den franske forfatteren Francois Rabelais, som like før han døde skal ha sagt at han ville lete etter «the great perhaps». Det samme forsøker Miles å gjøre, ved å dra til Alabama. Der han altså møter Alaska, og tror han har funnet det.

Men har han? Det er noe med en bilulykke som hintes til i første scene, og som de påfølgende episodene teller ned til. Slik får serien også form av et krimmysterium. Skjønt, de fleste avsløringene er nokså enkle å avsløre på forhånd. Den filosofiske underteksten – jakten på meningen med (voksen)livet – er heller ikke så dyp som den gir seg ut for, det blir særlig tydelig i scenene med Miles og religionslæreren hans, en slags Humlesnurr-figur i snekkerbukse og blazer.

Norsk stjerne

Men det er retrokoselig og tidvis spennende, og det norske stjerneskuddet i tittelrollen løfter altså serien mange hakk. Hun gir Alaska den dybden hun trenger for å være et troverdig sentrum i en historie som handler om hvordan hun snur opp ned på livet til alle rundt seg. Så for det norske selvbildet sin del, får vi håpe at serien blir en suksess. For da må alle amerikanerne lære seg å stave Frøseth. Hun er mer stjernemateriale enn denne serien strengt tatt fortjener.

  • Anmeldelsen er basert på de tre første av åtte episoder.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media